Aleksander Solsjenitsyn Kalven og eika

Aleksander Solsjenitsyn Kalven og eika Skisser av et litterært liv Oversatt av ODD TUFTE LUND TIDEN NORSK FORLAG 1978

Det finnes faktisk en heller stor annenrungs litteratur: litteraturen om litteratur, litteraturen omkring litteraturen, litteratur avlet av littera- tur (om dens like ikke hadde eksistert forut, ville den heller ikke kunnet avle noen sekundær litteratur). Selv elsker jeg i kraft av mitt yrke å lese denslags, men jeg setter det betraktelig lavere enn første- rangs litteratur. I det hele tatt er det skrevet så meget, og folk har etter hvert fått så liten tid til overs for lesing, at det kan synes som: å skrive sine memoarer, og endatil litterære sådanne, er ikke det noe man burde skamme seg over? Og aldri hadde jeg hatt noen anelse om at jeg også selv, i mitt førti- niende år, skulle driste meg til å risse ned dette erindringsstoffet. Men det var to omstendigheter som traff sammen og satte meg i gang. Den ene var den brutale og feige forborgenheten som all vårt lands ulykke stammer fra. Vi er ikke et folk som åpent kan tale og skrive og fortelle venner hva vi mener og hvordan saken egentlig forholder seg, vi frykter til og med å betro noe til papiret, for som alltid hen- ger stridsøksen fremdeles over vår nakke og kan falle hvert øyeblikk som helst. Det er ikke gitt noen å si hvor lenge denne forborgenheten vil vare, den vil muligens først komme til å halshugge mange av oss, og med oss vil det usagte gå til grunne. Den andre omstendigheten var at løkken hadde allerede ligget om min hals i to år, men den var ikke blitt strammet til, og nå denne våren hadde jeg lyst til å kaste lett på nakken. Man fikk så se om løkken ville briste eller strammes om min hals. Så nå befinner jeg meg mellom to blokker den ene har jeg skjø vet til side, foran den andre nøler jeg, for jeg har nemlig fått et lito pusterom. Så jeg tenkte at tiden kanskje var inne til å forklare både det end og det andre for alle tilfellers skyld. April 1967