Bygdenes by. Historielagenes bildekavalkade til 150-årsjubileet (Steinkjer)

Boken "Bygdenes by. Historielagenes bildekavalkade til 150-årsjubilèet". Redaktør Erling Koldaas. Utgitt i 2006 av historielagene i Steinkjer i samarbeid med Steinkjer museumslag og Egge museum. 220 sider. MEGET rikt illustrert.

Selges for 210,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

-------------------------------------------------------------------

Steinkjer er en kommune og fylkeshovedstad i Trøndelag fylke. Byens sentrum ligger ved nordøstsiden av Beitstadfjorden, en utløper i nordlige del av Trondheimsfjorden og ved utløpene av Steinkjerelva og Figgja. Steinkjer grenser i nordvest til Namsos, i nord til Overhalla, i nordøst og øst til Snåsa, i sør til Verdal og Inderøy, og i vest til Åfjord.

Steinkjer by ble grunnlagt i 1857. Det var ferdselen fra bygdene omkring, der bøndene kom for å selge varene sine som skapte byen. Kommunen fikk sine nåværende grenser i 2020 da Verran ble slått sammen med Steinkjer. Forrige grenseendring var i 1964 da nabokommunene Ogndal, Egge, Sparbu, Stod, Kvam og Beitstad ble slått sammen med bykommunen. Med et samlet areal på 1981 km² kan byen med rette kalle seg «bygdenes by».

Under den tyske invasjonen i 1940 ble Steinkjer bombet 21. april og om lag 80 prosent av byen ble ødelagt, deriblant kirken.

Steinkjer har forholdsvis mye lavland og en stor del av dette er dekket av marin sand og leire, som gir god jordbruksjord. Skogkledde åser hever seg opp til 400–800 meter over havet, særlig i nordvest og øst; høyest når Brannheiklumpen (818 meter over havet) i nordøst. Helt øst i kommunen ligger et mindre område av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som ble opprettet i 2004. En del av det tilliggende landskapsvernområdet Skjækra ligger også i kommunen.

Berggrunnen består overveiende av kambrosilur, men de østligste deler av Sparbu, Ogndal og Stod har grunnfjell. I de sørvestlige deler av kommunen, det vil si Verran, består berggrunnen er gneis i sør og vest, ellers omdannet grønnskifer og kalkstein med strøkretning nordøst–sørvest. I forbindelse med grønnskiferen og kalksteinen finnes betydelige mengder jernmalm langs en forkastning i strøkretningen.

Folkemengden økte frem til 1970-årene, men har siden ligget nokså stabilt. I tiårsperioden 2003–2013 økte folketallet med 4,8 prosent. I perioden 2010–2022 var veksten i folketallet 0,3 prosent mot 11,4 prosent i Trøndelag som helhet. Jordbruksområdene har en relativt tett bosetning. Steinkjer sentrum er det dominerende tettstedet, over halvparten av innbyggerne bor her.

Selve bysentret Steinkjer ligger på en flat sandmo ned mot fjorden, på begge sider av Steinkjerelvas munning.Her ligger sentrumsfunksjoner med forretninger og kontorer, hoteller og jernbanestasjon. Ut mot sjøen på begge sider av sentrum ligger kontor- og industriområder og kaianlegg, men også moderne boligblokker. Mye av dette ligger på mudret grunn. På Sørsidleiret og Nordsidleiret, og oppover bak en moreneås som går i bue om sentrum, ligger boligområder. Steinkjersannan militærleir, som ble avviklet som militært område på begynnelsen av 2000-tallet er omgjort til boligområde for rundt 2000 mennesker.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det seks tettsteder i Steinkjer. Tettstedene er til sammen 11,4 km², og omfatter 1 prosent av arealet i kommunen.

Tettsted Innbyggere Andel* Areal

Steinkjer 12 929 54 % 8,2 km²

Malm 1 171 5 % 1,4 km²

Sparbu 615 3 % 0,4 km²

Velde 479 2 % 0,4 km²

Mære 424 2 % 0,4 km²

Follafoss 372 2 % 0,7 km²

Sum 15 990 67 % 11,4 km²

Steinkjer var et handelssentrum allerede i vikingtiden, men er siden lite nevnt før på 1800-tallet. I 1857 ble Steinkjer ladested, basert på handel med trelast og jordbruksprodukter.

I dag er Steinkjer først og fremst en administrasjonsby, blant annet som Trøndelag fylkes administrasjonssentrum samt sete for statsforvalteren i Trøndelag. Steinkjer en også en betydelig handelsby og industrien er i stor grad basert på produkter fra jord- og skogbruk hvor næringsmiddel- og trevareindustri står for en vesentlig del av sysselsettingen. Byen har også en allsidig industri- og håndverksvirksomhet med blant annet transformatorfabrikk og husfabrikk.

Steinkjer er en av landets største jord- og skogbrukskommuner, med mange store bruk og særlig stor produksjon av korn og melk. Slik sett er det naturlig at Steinkjer ofte omtales som bygdenes by eller bygdebyen. Det beste jordbrukslandet ligger nord for Steinkjerfjordenog nordover i en senkning i terrenget gjennom den vestlige del av Egge. I dette området er det spesielt mye kornproduksjon. Kommunens samlede produktive skogareal er 852 935 dekar. I femårsperioden 2017–2021 ble det i snitt avvirket 114 461 kubikkmeter skog for salg per år.

Steinkjer er kommunen med åttende størst vannkraftproduksjon i Trøndelag, og er en middels stor kraftkommune på landsbasis. De 14 vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 372 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Follafoss (i drift fra 2005), som står for omtrent halvparten av vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Ormsetfoss (1988) og Brattingfoss (1955). NTE Energi er hovedeier av rundt nitti prosent av vannkraftproduksjonen i kommunen.

Nord universitet har avdelinger i byen. Trønder-Avisa og ukeavisen Steinkjer-avisa kommer ut i Steinkjer.

Befolkningen i kommunen er beskjeftiget innenfor følgende bransjer (SSB 2020):

Primærnæringer: 5,6 prosent

Industri, produksjon, energi: 21,6 prosent

Varehandel, hotell, restaurant, samferdsel, finans: 31,6 prosent

Offentlig administrasjon, forsvar, sosialforsikring: 8,7 prosent

Undervisning: 8,8 prosent

Helse- og sosialtjenester: 21,1 prosent

Personlig tjenesteyting: 2,6 prosent

Av innbyggerne var det i 2020 2661 som pendlet til en annen kommune for arbeid, mens 2665 pendlet fra andre kommuner til Steinkjer for arbeid.

Steinkjer har god forbindelse med distriktene rundt og landet for øvrig. Nordlandsbanen og E6 går gjennom Steinkjer. Alternative ruter til Trondheim kan være å følge Fv 720 fra Malm til Rørvik fergehavn i Indre Fosen, eventuelt Fv 761 til Straumen i Inderøy og videre Fv 755 via Leksvik til Vanvikan (hurtigbåt til Trondheim) eller Rørvik fergehavn.

Tog (Trønderbanen) via Inderøy, Verdal og Levanger til Stjørdal og Trondheim. Like nord for sentrum tar Fv 17 av mot Namsos. Avstanden fra Steinkjer sentrum til Trondheim lufthavn Værnes er knapt 90 km og til Trondheim 120 km.

Etter etableringen av et samlet Trøndelag er fylkeskommunens administrasjon med rådmann plassert i Steinkjer (fylkesordførerfunksjonen ligger fortsatt i Trondheim). Statsforvalteren i Trøndelag holder til her, og det gjør også regionledelsen for NAV.

Deler av Landbruksdirektoratet er lagt til Steinkjer, det gjelder fagområdene innenfor økonomi, administrasjon, areal og skog.

Steinkjer hører til Trøndelag politidistrikt, Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.

Steinkjer samarbeider med Inderøy og Snåsa i regionrådet lnn-Trøndelagsregionen. Dette er et strategisk, politisk samarbeid og et samarbeid om tjenesteproduksjon innen områder hvor den enkelte kommune kan ha en utfordring med å løse dette alene.

Steinkjer kommune tilsvarer de ti soknene Beitstad, Egge, Følling, Henning, Kvam, Mære, Ogndal, Steinkjer, Stod og Verran i Stiklestad prosti (Nidaros bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Steinkjer til Inderøen fogderi i Nordre Trondhjems amt.

Skole/Utdanning

Steinkjer har 15 offentlige grunnskoler. Dessuten den private Steinkjer Montessoriskole.

Steinkjer har en stor videregående skole med cirka 1100 elever. Den har flere studieforberedende utdanningsprogram, et bredt utvalg yrkesfaglige utdanningsprogram, samt idrettsfag. Mære Landbruksskole har i dag status som videregående skole med ulike studieretninger som har naturbruk som utgangspunkt.

Nord universitet i Steinkjer har avdelinger for blant annet sosiologi, økonomi, organisasjon og ledelse.

For statistiske formål er Steinkjer kommune (per 2016) inndelt i ni delområder med til sammen 82 grunnkretser:

Sparbu/Henning: Susegg, Skarpnes, Vegmo, Lysheim, Smolan, Sparbu, Mære spredt, Mære, Bjerkan, Kringla, Vist, Sørlia, Lerkehaug, Lø-Figga

Steinkjer sentrum: Sørsileiret, Midtbyen, Furuskogen, Skjeftejordet, Nordsileiret, Nordsihaugen, Alfheim/Skjervetrøa, Guldbergaunet, Svedjan, Fergeland, Tranabakkan

Egge: Steinvika, Bogen, Eggelia, Hegge, Heggesenget, Søndre Egge B og C-Skåtangen, Søndre Egge D og Lundflata, Søndre Egge E og Eggemarka, Kvamsenget, Gjævran, Byafossen, Asphaugen, Sunnan/Vatne

Beitstad: Moen, Bartnes, Solberg, Veldemelen sør, Veldemelen nord, Hjellosen, Sprova, Dalbygda, Røsegg, Jådåren

Kvam: Følling-Hatlinghus, Kne, Flekstad, Kvam, Rygg

Stod: Sunnan-Forr, Binde, Stod, Strinda, Hatling

Ogndal: Fagerheim, Skei, Røysing, Bruem/Overrein, Grøtan-Bodom, Vålen, Gaulstad

Malm: Vada, Nordberg, Kirkreit, Bratreit, Holdåsen, Malmo, Fossdalen, Ressem, Sundbygda, Tverås, Folladalen/Ystmark, Holden/Langvatnet

Verran: Sela, Follafoss østre, Follafoss vestre/Tua, Skjelstad, Verrastranda.

Steinkjer er rik på fornminner med gravhauger, steinkretser (sirkulær samling steiner som markerer en grav) og bautasteiner på Eggevammen. Tingvoll og Helge (Helge betyr det ’hellige eidet’ ved Byafossen, Todnes og Skei i Sparbu. Ved Bardal og i Stod (Bølareinen) er det helleristninger både fra steinalder og bronsealder. På Mærehaugen var både gudehov og tingsted, nå står Mære kirke her, det er en steinkirke fra 1100-tallet med 310 plasser. På Egge ligger blant annet de gamle, kjente trøndergårdene Nordre Egge (som tilhørte Kalv Arnesson) og Gjevran. Egge museum på Eggevammen nord for sentrum har flere gamle hus fra distriktet.

Steinkjer kirke fra 1965 er tegnet av arkitekt Olav Platou og har bronsekrusifiks av Sivert Donali og glassmalerier og veggdekorasjoner av Jakob Weidemann. Kirken har 600 sitteplasser. Egge kirke; langkirke i tre med 330 sitteplasser, oppført i 1767. Malm kirke; langkirke i tre med 350 sitteplasser, oppført i 1886

Kommunevåpen: Båt med råseil og toppseil i sølv på blå bakgrunn. Det var tidligere Verran kommune sitt våpen og forestiller Verrans-jekta.