Bildegalleri
"Ugeskrift for Norske Landmænd" - årgang 1857
Beskrivelse av varen
Tilstand: Trenger reparasjon
Første årgang av tidsskriftet "Ugeskrift for Norske Landmænd" fra 1857. "Udgivet af J. Schrøder." Ser ut til å være komplett med 52 nummer. Slitt!
Selges for 125,- kroner
Porto: 69,- kroner
------------------------------------------------------------------------------------
Jordbruket i Noreg er sterkt forma av geografien og naturtilhøva i landet. Det er forholdsvis små samanhengande område som eignar seg for jordbruksproduksjon. Det meste ligg langs kysten, langs fjordane og på flatbygdene i innlandet. Av heile landarealet er knapt 3 prosent jordbruksareal, 70 prosent uproduktive område og 20 prosent produktiv skogsmark.
Tilhøva for jordbruksdrift varierer mykje mellom landsdelane, ikkje minst lengda på vekstsesongen. Korndyrking er mest aktuelt for dei beste jordbruksbygdene i låglandet sørpå. I mange dal-, fjord- og fjellbygder er det bratt og vanskeleg terreng. Golfstraumen gjer det mogleg å drive jordbruk med grasproduksjon og husdyrhald, sjølv i dei nordlegaste områda av landet.
Jordbruksarealet er per 2022 om lag 9,8 millionar dekar, det vil seie rundt 1,8 dekar per innbyggjar. Jordbruksarealet fordeler seg på fulldyrka jord (8,1 millionar dekar), overflatedyrka eng (0,2 millionar dekar og innmarksbeite (1,6 millionar dekar). Tre prosent av Noregs landareal er i dag dyrka mark – inkludert overflatedyrka jord og innmarksbeite. Av dette er det berre 30 prosent som eignar seg til å dyrke matkorn. I tillegg er det omtrent 12,5 millionar dekar dyrkbar jord. Knapt 60 prosent av jordbruksarealet blir drive av eigarane. I om lag 2000 jordbruksbedrifter, eller på 4,2 prosent av jordbruksarealet, blir det drive økologisk jordbruk.
Noreg er eit utprega småbruksland. Den gjennomsnittlege storleiken på eit bruk er 252 dekar. Det har vore sterk tilbakegang i talet på driftseiningar i jordbruket etter andre verdskrigen, og ekstra sterk tilbakegang sidan slutten av 1990-åra.
I 2019 var det 38 900 driftseiningar med over 5 dekar jordbruksareal i Noreg, noko som var 31 800 færre enn i 1999. I denne 20-årsperioden var det størst nedgang i antalet bruk på mellom 50 og 200 dekar, medan antalet bruk på over 500 dekar var tredobla, frå 1577 til 4759. Dette har dels skjedd ved samanslåing av bruk, dels ved sal av jordbruksjord frå eigedommar der det framleis bur folk eller er nydyrking.
I 2019 var det om lag 38 940 jordbruksbedrifter i Noreg, mot 70 700 i 1999. Ved jordbruksbedriftene blei det i 2018 utført 45 700 årsverk i jord- og hagebruk, noko som svarte til 1,7 prosent av arbeidsstyrken – ein nedgang på elleve prosent frå 2010. I gjennomsnitt hadde bøndene 2149 arbeidstimar per gardsbruk i 2019, og dette er ein auke på seks prosent frå 2010. Til samanlikning stod næringsmiddelindustrien for 46 000 årsverk og 20 prosent av den samla industrisysselsetjinga. Næringsmiddelindustrien er den største fastlandsindustrien i Noreg og den einaste komplette verdikjeda. Det vil seie at alt av arbeid, produksjonsutstyr og råvarer har opphavet sitt innanlands.
Om lag 2,7 prosent av den yrkesaktive befolkninga er sysselsett i jord- og skogbruk. Gjennomsnittsalderen på jordbrukarane i 2019 var 52 år, mot 48 år i 1999. Tendensen er færre jordbrukarar under 40 år, og i 2019 var berre kvar tiande bonde yngre enn 40 år. Når gardsbruk blir overtekne av yngre brukarar, er det ofte moglegheitene for sysselsetjing utanfor garden som forhindrar at bruk blir nedlagde.
To av tre bønder er deltidsjordbrukarar, det vil seie at dei også må ha inntekter utanom landbruket. Tradisjonelt har det vore vanleg å kombinere jordbruk med skogbruk eller fiske, men slike kombinasjonar er sjeldne i dag. Frå 1970-åra har det blitt stadig vanlegare å kombinere gardsdrifta med lønt arbeid eller anna sjølvstendig næringsverksemd. Også i dei beste jordbruksområda er deltidsjordbruk vanleg, mellom anna fordi einsidig kornproduksjon ikkje gir tilstrekkeleg arbeid og inntekt til ein familie. Moderne husdyrhald er også mindre tidkrevjande enn før, men framleis er det vanleg å drive mjølkeproduksjon på heiltid.
Jordbruket, utanom skogbruket, bidrog i 2017 med 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Noreg. Om lag 68 prosent av inntektene kjem frå husdyrhaldet (mjølk, kjøt, egg og ull), og 30 prosent kjem frå planteproduksjonen (korn, grønsaker, poteter, høy og halm). Husdyrhaldet dominerer fordi store delar av det dyrka arealet ligg i område der klima og terreng er lite eigna for annan produksjon. Noreg er eit grasland og avhengig av beitebruk og husdyrhald for å utnytte storparten av dei dyrka areala.
Det meste av jordbruksarealet blir derfor nytta til grasproduksjon, for det meste høy- og surfôrvekstar, som også kan vekse i høgareliggjande strøk og langt mot nord. Sidan 1960-talet har det vore ein bevisst politikk å kanalisere husdyrproduksjonen til område som berre eignar seg for slik produksjon. Korndyrkinga går først og fremst føre seg i flatbygdene på Austlandet, på Jæren og i Trøndelag, som blir rekna som dei beste jordbruksdistrikta.
Noregs vanlegaste kornsort er bygg, som utgjer halvparten av kornarealet, men det blir òg dyrka ein god del havre og kveite og litt rug og oljefrø. Mesteparten av kornet blir brukt til dyrefôr, noko til matkorn avhengig av kvaliteten og vêret under haustinga. I klimatisk gunstige år er Noreg nær 80 prosent sjølvforsynt med kveite av bakekvalitet.
Norske bønder har organisert seg både gjennom næringsorganisasjonar som skal arbeide for bøndene sine økonomiske, sosiale og kulturelle interesser, og gjennom økonomiske organisasjonar med føremål å kjøpe eller selje varer i bøndene si interesse (landbrukssamvirket).
Norges Bondelag har vel 63 000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag om lag 7000 medlemmer per 2019. Dei to organisasjonane forhandlar i fellesskap med regjeringa om den økonomiske utviklinga for bøndene. Resultatet er jordbruksavtalen. Han blir lagd fram for Stortinget i ein proposisjon, anten det ligg føre ein overeinskomst mellom partane eller ikkje. Stortinget løyver det beløpet som må til for å oppfylle vilkåra i proposisjonen, og vedtek jordbruksoppgjeret for det komande året. Samtidig får regjeringa signal om den vidare landbrukspolitiske kursen.
Jordbruksoppgjeret påverkar råvareprisnivået og andre avgjerder i marknaden. Bøndene deltek sjølve i marknaden gjennom landbrukssamvirket. Landbruks- og matdepartementet er ansvarleg for å utbetale støtte til kvalifiserte søkjarar etter vedtekne reglar. Med heimel i omsetningslova har landbrukssamvirket fått i oppdrag å sørgje for ein mest mogleg stabil og balansert marknad for dei mest sentrale jordbruksvarene, som mjølk, kjøt, grønsaker, frukt, bær, poteter og egg.
Arbeidet skjer etter oppdrag frå Omsetningsrådet, som etter dokumentert søknad kan finansiere tiltak for å redusere eit vareoverskot. Pengane blir henta frå fond som er bygde opp av ei avgift som bøndene er pålagde å betale per kilo vare dei leverer. Storleiken på avgifta blir regulert av regjeringa etter tilråding frå Omsetningsrådet. Desto mindre forventa overskot av varer i marknaden, desto lågare blir avgifta.
Det finst vidaregåande opplæring i jordbruksfag gjennom utdanningsprogrammet for naturbruk. Utdanningstilbodet ligg i stor grad ved dei tidlegare fylkeskommunale landbruksskulane, som no er innlemma i det vidaregåande opplæringssystemet. Det finst òg private skular.
Noregs miljø- og biovitskaplege universitet (NMBU) på Ås tilbyr høgare forskingsbasert utdanning innan heile spekteret av landbruksfag, det vil seie biovitskap, mat, miljø, natur- og ressursforvaltning, økonomi og landskapsarkitektur på bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Enkelte statlege høgskular tilbyr studium i landbruksfag.
Det formelle myndigheitsansvaret for landbruksutdanninga ligg hos Kunnskapsdepartementet.
Det finst spor etter husdyrhald og åkerbruk i Noreg heilt frå yngre steinalder, cirka 2500 fvt., i form av beinrestar av storfe, sau, geit og hund, og dessutan avtrykk av korn. På den tida var klimaet så mildt at feet gjekk ute heile året. Jordbruket slo for alvor gjennom her i landet i dei siste tusenåra før vår tidsrekning. Jordbruksbusetjing blei vanleg overalt langs kysten der klimaet låg til rette for det.
Busetjinga var tettast enkelte stader langs kysten av Sør-Vestlandet, som på Lista, Jæren og Karmøy. Det blei særleg rydda åker på sjølvdrenerande jord, og avrunda rydningsrøyser er typisk for denne tida. Skogen blei rydda med brenning, og permanente åkerflekkar blei haldne ved like med hakkebruk og trespade. Ardbruk er påvist fleire stader tidleg i bronsealderen, og allereie frå yngre bronsealder må bruk av ard ha vore vanleg i heile Sør-Noreg.
Driftsforma var på mange måtar uendra frå vikingtida til 1700- og 1800-talet. På slutten av 1700-talet kom fleire viktige impulsar til omlegging i jordbruket. Nye vekstar (til dømes fôrnepe og potet), betre kornsortar og seinare også nye reiskapar blei innførte frå cirka 1790 og framover på 1800-talet.
Heilt fram mot 1800 var husdyrhaldet sterkt dominert av storfe, sjølv om sauehaldet hadde auka mykje frå 1750, og geiter var vanlege i nokre bygder. Det var lite grise- og hønsehald. Husdyrbruket var basert på beitebruk. Det var viktig å utnytte fôret slik at det var mange husdyr om våren. Kjøtproduksjonen var basert på at dyra skulle slaktast om hausten. Mjølkekyrne fekk kalv om våren, og dei sveltefôra kyrne gav lite mjølk i innefôringsperioden.
For å unngå at jorda blei utarma, måtte bønder med store åkerareal disponere mykje husdyrgjødsel, alternativt låg åkrane ubrukte kvart tredje–femte år. Kvar enkelt gard var ikkje noko lukka økonomisk system med fullstendig sjølvforsyning. Eigne produkt blei selde, og både nødvendigheits- og luksusvarer blei kjøpte. Eigenproduksjonen av korn dekte ikkje behovet, og omkring 1750 blei det importert korn som også gjekk til jordbruksbygdene.
Det store skiftet til handelsjordbruk kom først med overgangen til bruk av importert kraftfôr i 1890-åra og bruk av kunstgjødsel frå cirka 1915.
På 1800-talet var jordbruket i framgang fordi folketalet auka og fleire var med i arbeidet. Men åkerbruket var òg i sterk utvikling, mest på grunn av overgangen til lukka steingrøfter, men òg fordi det blei innført vekstskifte mellom korn og poteter, noko som førte til sterk avlingsauke. Storfetalet auka med kanskje 50 prosent i åra 1835–1855 og var nokolunde konstant på 950 000 vinterfødde dyr heilt til 1900. Med betre fôring auka den årlege mjølkemengda per ku frå 980 kilo i 1865 til 1500 kilo i 1907. Vidare auke blei ikkje registrert før i 1920-åra. Auken kom i stigande grad av det avlsarbeidet som for alvor blei teke opp rundt 1850.
Opplysningsverksemda gjennom reiseagronomane (frå 1850), landbruksskulane (frå 1825), landbrukshøgskulen (frå 1859) og fagblad hadde innverknad. Men den generelle økonomiske, befolkningsmessige og samferdselsmessige utviklinga var avgjerande.
I første halvdel av 1900-talet blei det fleire bruk på under 50 dekar jordbruksareal gjennom oppdeling og bureising, og det blei færre bruk med meir enn 200 dekar. Sidan 1950-åra har likevel den gjennomsnittlege bruksstorleiken auka, medan bruka har blitt færre. I dei økonomisk vanskelege mellomkrigsåra kom det reguleringsordningar som skulle hindre øydeleggjande lågprisimport av fôr og matvarer. Dette var til dømes kornmonopol og regulering og prisutjamning for mjølk og mjølkeprodukt, noko som bidrog til at landbrukssamvirket gjekk gjennom ei sterk utvikling frå cirka 1930.
Etter andre verdskrigen har norsk jordbruk blitt så å seie fullstendig mekanisert. Talet på sysselsette personar i jordbruket er sterkt redusert, og leigd arbeidshjelp har blitt sjeldan, bortsett frå landbruksvikar- og avløysarordningane. Forbruket av kunstgjødsel og kraftfôr har auka sterkt, og avlinga per arealeining og produksjonen per dyreeining har vist ein tilsvarande auke, også som følgje av plante- og dyreforedling. Spesialisering har avløyst den allsidige jordbruksdrifta frå tidlegare tider.
I dei seinare åra har dei teknologiske og organisatoriske endringane i jordbruket skote fart med innføringa av mjølkerobot, satellittstyrt presisjonslandbruk og utbreidd bruk av datateknologi for fôring og produksjonsstyring. I mjølkeproduksjonen har samdrift blitt ei vanleg driftsform som omfattar om lag 1/3 av mjølkemengda, medan det meste av produksjonen av kylling og egg skjer i store industrihallar.
Bruksnedgangen er stor i alle landsdelar og størst i dei delane av landet der bruka er minst, som på Vestlandet, i dalane og i Nord-Noreg. Leigejord er stadig meir utbreidd og omfattar over 40 prosent av jordbruksarealet.
Arealet til planteproduksjon går ned, og kornarealet minkar sterkt. Kornhaustinga skjer i stigande grad i regi av bønder som driv som entreprenørar, og i frukt- og grøntsektoren er det utbreidd bruk av innvandra arbeidskraft frå EØS-området.
Sjølvbergingsgraden av jordbruksvarer varierer med avlingsnivå og bergingstilhøve. I 2019 var sjølvbergingsgraden 45 prosent, eller 36 prosent når importerte råvarer var trekte frå.
- - - - - -
Norsk landbrukspolitikk er den politikken som gjelder landbruksnæringene: jordbruk, hagebruk og skogbruk. Landbrukspolitikken legger de økonomiske, fordelingspolitiske og sosiale rammene for disse næringene.
Målsettingene med dagens norske landbrukspolitikk er å sikre matforsyningen, bevare kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet og sikre at det er et bærekraftig landbruk over hele landet. Historisk har landbrukspolitikken i Norge bidratt til utjevning mellom distrikter, ulike produksjoner og mellom små og store gårdsbruk.
Fra å ha vært en næring underlagt streng importbeskyttelse og offentlig næringsstøtte, må jordbruket nå i økende grad leve med større nasjonal og internasjonal konkurranse. Det siste er regulert gjennom multinasjonale avtaler som WTO-avtalen og EØS-avtalen. Gjennom jordbruksavtalen skal staten i samarbeid med motparten, Norges Bondelag (NB) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), legge rammer som gir bøndene mulighet for samme inntektsutvikling som øvrige grupper i samfunnet.
Disse forhandlingene er hjemlet i hovedavtalen for jordbruket av 1950. Forhandlingsresultatet er en avtale om hvor stor den offentlige støtten til jordbruket skal være i en definert tolvmåneders periode, hvilke kriterier støtten skal fordeles etter, og hvor høye prisene ut fra grossist kan være regnet for den samme perioden som helhet.
Den enkelte bonde har selv ansvaret for å oppnå en god inntektsutvikling gjennom effektivisering, kutt i kostnader og ny næringsvirksomhet basert på et større spekter av gårdens ressurser (se bygdeutvikling). Det er bred politisk enighet om at offentlig støtte er nødvendig for å sikre et jordbruk i hele landet med mulighet for en inntektsutvikling som andre. Men det er uenighet om støttens omfang, tildelingsmåte, hvem som bør få støtte, og om noen ikke bør få, eller få den redusert.
En økende andel fordeles etter kriterier som ikke påvirkes av produsert mengde. Støttebeløpet beregnes ut fra produksjonsnøytrale begreper som areal, antall dyr, beregnet behov for arbeidsinnsats eller miljømessige forhold. Siden 1990-årene er for eksempel støtte rettet spesielt mot økologisk jordbruk og vern av kulturlandskap og kulturminner har blitt viktigere.
Effektivisering og skjerpet konkurranse i matindustri og hos leverandører av innsatsvarer til landbruket inngår også som del av landbrukspolitikken. Av den grunn har ikke lenger meierisamvirket en særstilling som eneste kjøper av råmelk fra norske melkeprodusenter. Nye meierier er startet opp.
Kjøttprodusentene møter konkurranse gjennom økt import av kjøtt, spesielt fra land i Afrika som FN har definert som de minst utviklede, såkalte MUL-land. For eksempel blir kjøtt fra Botswana og Namibia importert til svært lav toll. Statens tidligere monopol på import og omsetning av korn gjennom Statens kornforretning er opphevet. Den økte internasjonale konkurransen følger av Verdens handelsorganisasjons (WTO) arbeid for en friere verdenshandel for landbruksvarer gjennom reduksjon av tollsatser og nasjonal landbruksstøtte og fjerning av eksportsubsidier.
Ideen bak å øke konkurransen i landbruket er å redusere produksjonsutgiftene, skaffe forbrukerne billigere mat og samtidig gjøre bøndene bedre i stand til å tåle konkurranse fra utenlandske varer. Slik skal det være mulig å opprettholde et allsidig jordbruk over hele landet. Næringen er gitt en viktig rolle i arbeidet for å nå de politiske målene om spredt bosetting i Norge.
Jordbrukets rolle som produsent av mat er selvsagt, men ikke så fremhevet som tidligere. Men jordbruket får ansvar for produksjon av andre goder, som for eksempel et pent kulturlandskap og en produksjon som er til minst mulig ulempe for naturmiljøet. Fra å søke å utligne forskjeller både i størrelse, produksjonsform og klimatiske forskjeller, dreier det seg nå om å prioritere jordbruk i distriktene og bønder som henter all eller det meste av sin inntekt fra jordbruket.
Landbruks- og matdepartementet og Statens landbruksforvaltning har ansvaret for å gjennomføre den landbrukspolitikken Stortinget fastsetter, forvalte lovverk tilknyttet landbruket, utstede forskrifter med hjemmel i lovverket og utbetale tilskudd.
På siden av denne strukturen finnes Mattilsynet som har ansvar for å føre kontroll med produksjonen og frembudet av matvarer. På fylkesnivå er landbruksetaten en egen avdeling ved fylkesmannens kontor, ledet av en landbruksdirektør med ansvar for jordbruk, skogbruk og landbrukstilknyttet bygdeutvikling.
Kommunene har ansvaret for den kommunale landbruksetaten, og de står fritt til å organisere etaten og den politiske styringen.
Jordbruket er regulert gjennom en rekke generelle lover, for eksempel skattelovene, og særlover som regulerer større eller mindre deler av næringen. Blant de viktigste av disse er jordloven. Dens formål er å holde jordbruksjord i hevd. Odelsloven og konsesjonsloven er etablert dels for å holde i hevd tradisjonen med at gården følger familien, dels for å hindre at jordbrukseiendommer blir objekt for økonomisk spekulasjon. Det siste er gjort gjennom bestemmelser både om plikt til å bo på den landbrukseiendommen en person kjøper, og å drive den faglig forsvarlig slik jordloven krever.
Denne bo- og driveplikten påhviler alle eiendommer større enn 100 dekar, hvorav minst 20 dekar er jordbruksareal. Både odelsloven og konsesjonsloven er gjenstand for diskusjon. Omsetningsloven gir anledning til å oppkreve avgifter for å regulere markedet for jordbruksråvarer.
Internasjonalt
Alle stater som har egen matproduksjon har ulike former for reguleringer av landbruksproduksjonen. I internasjonal landbrukspolitikk skiller en mellom ulike grader av regulering, slik som for eksempel EUs felles landbrukspolitikk, CAP (Common Agricultural Policy). CAP var det første området der det opprinnelige europeiske fellesmarkedet (EEC) fikk en felles politikk og hadde til hensikt å sikre bønder i medlemslandene like konkurransevilkår. Siden har det kommet flere målsettinger i tillegg som ligner på noen av de norske målene med landbrukspolitikken (den såkalte andre pilaren i CAP). CAP setter snevre grenser for medlemslandenes muligheter til å drive sin egen landbrukspolitikk.
Noen stater, som Canada og USA, praktiserer en utstrakt regulering av sitt landbruk. Andre stater, som New Zealand og Australia, har langt på veg deregulert sin landbrukspolitikk.
Jordbruksavtalen
I Norge legges de overordnede landbrukspolitiske retningslinjene etter vedtak i Stortinget på grunnlag av meldinger fra regjeringen omtrent hvert tiende år. Den løpende tilpasningen og dimensjoneringen av de landbrukspolitiske virkemidlene skjer gjennom jordbruksforhandlingene mellom staten og næringsorganisasjonene i landbruket: Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Dersom disse forhandlingene fører fram, blir den endelige jordbruksavtalen vedtatt av Stortinget. Fører forhandlingene ikke fram, fastsettes rammene av Stortinget. Denne formen for forhandlinger mellom landbruket og regjeringen er et særnorsk fenomen.
Profilinformasjon
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingAnnonsens metadata
Sist endret: 29.6.2024, 13:18 ・ FINN-kode: 359192233
Mer fra selgeren
Vis alle (486)Mer som dette
50 kr
ZINKEN HOPP-«TROLLKRITTET»Bokklubben Barn1976, H. 20 cm, B. 13 cm, 106 s
3 999 kr
Betalt plassering