1 400 kr
![Originale dekorstriper for Citroën BX](https://images.finncdn.no/dynamic/480x480c//2023/3/vertical-0/16/1/295/029/911_1539522349.jpg)
Tilstand: Godt brukt – Synlig brukt
Boken "Qvinden. Hendes Hverv og hendes Liv" av Adolph Monod. Utgitt i 1857. 120 sider. Meget slitt bok!
Et tidsbillede fra en helt annen tid.
Selges for 50,- kroner
Porto: 55,- kroner (sendt som brev)
---------------------------------------------------------------------------
Da Norge ble selvstendig og fikk egen grunnlov i 1814, var det ingen likhet for loven mellom kvinner og menn. Grunnloven nevnte ikke kjønn, bortsett fra å slå fast at tronfølgen fulgte mannsledd. Det var underforstått at kvinner ikke hørte med til de stemmeberettigede borgerne.
Kvinner var en del av husholdninger, der menn var overhodet. Rettene som ble gitt, skulle bli administrert av familiens overhode og skulle bli brukt til familiens beste.
Utover Grunnloven ble ingen nye lover vedtatt i 1814. Christian Vs Norske Lov fra 1687 var derfor fremdeles gyldig. Ifølge denne arvet sønner dobbelt så mye som døtre.
Kvinner var umyndige hele livet. Det betydde at de ikke hadde rett til å råde over sin egen økonomi. Skulle de inngå rettslig bindende avtaler, var de avhengige av en verge. De var først underlagt faren, så ektemannen hvis de giftet seg. Bare enker var myndige, og da under forutsetning at de hadde en mannlig verge.
Fra midten av 1800-tallet fikk kvinner en lang rekke nye sivile og politiske rettigheter. Dette hang sammen med industrialiseringen og en mer liberal økonomi, hvor gamle privilegier forsvant. I løpet av tiårene fram til første verdenskrig ble Norge omdannet til et moderne samfunn. Industri, utbygging av kommunikasjoner, emigrasjon og flytting til byer og tettsteder ga nye muligheter for arbeid.
Kvinner brukte et stadig livligere næringsliv til å drive handel og håndverk. Med lav lønn var de attraktiv arbeidskraft i fabrikkene og som hushjelper i byene. Etter en tid fikk de også slippe til i yrker som krevde utdanning. Dette nødvendiggjorde tilpassinger i lovverket. Moderniseringen førte med seg en liberal tankegang som ga mer plass til individet og dets rettigheter. Individualiseringen og rettighetstenkingen omfattet etter hvert også kvinnene.
Lovene ble forandret skritt for skritt. Reformer ble innført av regjeringen, departementene og Stortinget, fra slutten av 1860-årene også etter initiativ fra enkeltkvinner.
I 1880-årene ble de første interesseorganisasjonene for kvinner stiftet. Disse reiste krav om rettigheter og engasjerte seg kollektivt for å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.
De første, viktige endringene i lovverket for å utvide kvinners rettigheter i Norge dreide seg om å skaffe kvinner mulighet til å brødfø seg selv.
I 1839 fikk ugifte kvinner og enker over 40 år mulighet til å drive noen av håndverkene.
I 1842 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive handel med innenriksvarer.
I 1860 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive håndverk.
1866 kunne alle enker, skilte og ugifte kvinner over 21 år få næringsbrev (se handelsbrev), som ga dem rett til å drive håndverk på lik linje med menn.
Først i 1894 fikk også gifte kvinner rett til å drive handel og håndverk.
Lovene som gjaldt enslige kvinner ble innført uten noen særlig strid. Befolkningen vokste sterkt, og stadig flere måtte skaffe seg inntekter. Også for embetsmennene i regjering og administrasjon var det en fordel at døtrene hadde en mulighet til å livnære seg, og at eldre, enslige kvinner ikke lå det offentlige til byrde, men klarte seg selv.
Mange kvinner drev dessuten allerede økonomisk virksomhet. De nye lovene var derfor mer i samsvar med praksis. Gifte kvinners næringsrett var derimot meget omstridt. Hvis hustruen drev handel eller håndverk, ville det nemlig begrense mannens rett til å styre over ektefellenes felles eiendom.
Flere lover som var viktige for kvinners økonomiske stilling ble endret i denne perioden. I 1854 fikk sønner og døtre lik arverett. Fram til da hadde døtrene bare rett til halvparten av den arven sønnene fikk. Den nye loven var omstridt, embetsmennene var imot.
Loven ble likevel vedtatt. Det skyldtes at bonderepresentantene på Stortinget støttet den, med henvisning til den store økonomiske verdien av kvinners arbeid. Odelsretten ble imidlertid ikke endret. Her hadde menn fremdeles forrang foran kvinner. Først i 1972 ble loven endret, slik at kjønnene stilte likt i odelsrekkefølgen.
Et sentralt spørsmål var om kvinner skulle være myndige. Det ville bety at de uten noen innskrenkninger ville ha rett til å styre sin egen økonomi og til å inngå kontrakter. Før 1863 var det bare enker som var myndige etter loven. I 1863 ble ugifte kvinner myndige når de fylte 25 år, og i 1869 ble myndighetsalderen for ugifte kvinner satt til 21 år.
Gifte kvinner hadde ikke denne retten. Ektemannen var «husbond» og hadde avgjørende myndighet i familien i så å si alle saker. Han hadde også enerett til å råde over den felles eiendommen og hustruens eventuelle inntekt. Kvinnen kunne sikre det hun brakte inn i ekteskapet gjennom en ektepakt om særeie, men dette var i praksis vanskelig å forlange, og ble svært lite brukt.
Diskusjonen kom etter hvert til å dreie seg om ekteskapet skulle baseres på særeie eller felleseie som normalordning. Med særeie ville hver ektefelle eie og ha rett til å råde over de økonomiske midlene de tok med seg inn i ekteskapet, eller skaffet seg etter at de var gift. Med felleseie ville de eie midlene sammen, men mannen ville ha råderetten. For første gang deltok nå kvinner kollektivt i den offentlige debatten.
Den nystiftede Norsk Kvinnesaksforening var pådriver for en ordning med særeie, og argumenterte for kvinnenes rettigheter som individer. Ekteskap basert på særeie ville sikre hustruens myndighet og rett til eiendom. Motstanderne hevdet at fellesskapet i familien måtte ha prioritet over de individuelle rettighetene. Det ble også hevdet at felleseie med mannen som bestyrer var den ordningen som var i tråd med et kristelig ekteskap.
Lov av 1888 om formuesfellesskap mellom ektefeller erklærte gifte kvinner myndige og ga dem rett til å råde over sin egen inntekt. Ektemannen hadde imidlertid fremdeles råderett over felles eiendom. Det gjaldt også det hun hadde brakt inn i det felles boet. Særeie kunne opprettes gjennom ektepakt, det vil si at begge parter måtte være enige om en slik ordning. Hustruen fikk mulighet til å gripe inn og forlange skifte av boet hvis mannen var i ferd med å sette det over styr.
Lov om formuesfellesskap var en forbedring av de gifte kvinnenes stilling. Særlig var det et stort fremskritt at de nå fikk bestemme over egen inntekt. Kvinnesaksforkjemperne var likevel skuffet. De hadde satset på økonomisk likestilling i ekteskapet.
Etter dette forsvant diskusjonen om særeie som normalordning fra den offentlige debatten. Da en ny lov om ektefellers formuesforhold ble vedtatt i 1927, var ikke dette noe tema lenger. Først mot slutten av det 20. århundret ble det igjen aktuelt. Ekteskapsloven av 1991 fastsatte særeie på det ektefellene tar med inn i ekteskapet eller erverver etter hvert.
Mannens herredømme gjaldt ikke bare økonomien. Et uttrykk for dette var vielsesritualet. Presten leste for brudeparet: «I kvinder! Være eders egne Mænd underdanige som Herren!» I 1901 ble det anledning for dem som ønsket det å gå over til et nytt rituale, men først i 1920 ble disse ordene tatt helt ut av vielsesritualet.
I det førindustrielle samfunnet var husholdningen den viktigste økonomiske enheten. Menn og kvinner delte arbeidet med jordbruk og annen næring. Det var vanlig at kvinnene drev gården mens menn skaffet inntekter for eksempel fra fiske, men kvinner kunne også ha kontantinntekter. Barna deltok i gårds- og husarbeidet. De fleste unge arbeidet i en periode som tjenestefolk.
Selv om kvinnene hadde stort ansvar, var det mannen som var familiens overhode. Bare han kunne etter loven undertegne kontrakter ved kjøp og salg.
Kvinner uansett klasse hadde langt færre yrker å velge mellom enn menn. Med den begynnende industrialiseringen fra 1850-årene flyttet mange til byene, hvor det åpnet seg flere muligheter for lønnsinntekt.
Gifte kvinner i arbeiderklassen skaffet seg biinntekter for eksempel med å vaske, sy, eller ta imot losjerende. Unge kvinner kunne få arbeid i fabrikkene eller som tjenestejenter.
Kvinnelønnen i industrien lå på om lag halvparten av mannslønnen. I 1892 kom Lov om tilsyn med arbeide i fabrikker m.v. (Fabrikktilsynsloven), som forbød gruvearbeid for kvinner og arbeid de første seks ukene etter en fødsel. Forbudet mot arbeid i seks uker førte til at en del kvinner ikke hadde noe å leve av, og måtte søke fattighjelp i denne perioden.
I 1909 ble Fabrikktilsynsloven endret. Det ble nå bestemt at to eller flere fabrikkinspektører skulle være kvinner. Forbudet mot å arbeide de første seks ukene etter en fødsel ble opprettholdt, nå med en bestemmelse om at de som trengte det kunne få offentlig støtte, uten at det ble regnet som fattighjelp. Samme år ble Betzy Kjelsberg leder av det kvinnelige fabrikktilsynet.
Forslag om å innføre særvern for kvinner i industrien, med kortere arbeidstid (10 timer) og forbud mot nattarbeid, ble avvist i 1909. Med noen unntak kjempet kvinnesaksbevegelsen mot særvern, mens arbeiderkvinnene var for.
Det viktigste arbeid for kvinner fram til andre verdenskrig var å være tjenestejente eller hushjelp. Før 1900 var dette blitt et nesten rent kvinneyrke. Tjenestefolk, det vil nå i praksis si tjenestejenter, var underlagt tyendeloven. De ble betraktet som familiemedlemmer og hadde ingen rettigheter som kunne sikre dem et privatliv.
Fram til 1891 sto tjenestejentene under hustukt, og kunne straffes eller bortvises for eksempel hvis de var ulydige eller oppsetsige. Arbeidsgiverne hadde til og med rett til å straffe dem korporlig, det vil si bruke fysisk avstraffelse.
Tjenestejentene arbeidet stort sett fra seks om morgenen til ni eller ti om kvelden, syv dager i uken. Noen fikk fri annenhver søndag formiddag eller ettermiddag. Senere ble det også vanlig med fri onsdag kveld.
Middel- og overklassens kvinner søkte arbeid tilpasset deres stand, for eksempel som lærerinner eller på kontor. Telegrafverket startet i 1858 som den første offentlige etat å utdanne og ansette kvinner.
I 1860 fikk kvinner bli lærerinner i folkeskolen på landet, og i 1869 i byene. Hensikten med å slippe kvinner til i slike stillinger, var å få godt kvalifisert arbeidskraft til lav lønn.
Kvinner i handel og håndverk
Lovene som gradvis ga kvinner rett til å drive handel og håndverk, førte til en sterk vekst i andelen kvinner som var selvstendig næringsdrivende. Særlig etter at også de gifte kvinnene slapp til i 1894, var dette tydelig. Rettighetsutviklingen gjorde det altså mulig for mange flere kvinner å skaffe seg et utkomme.
Det betyr ikke at kvinner og menn var likestilte innenfor handel og håndverk. Loven av 1842 ga kvinner rett til innenrikshandel, bare menn kunne drive utenrikshandel. En kvinne kunne heller ikke få handelsborgerskap, men fikk i stedet betegnelsen handelsberettiget.
Kvinner drev heller ikke salg en gros, slik menn helst gjorde, men detaljhandel og service. Det kunne dreie seg om kjolesøm, portrettfotografering, brodeributikker og små pensjonater. Noen slo seg opp og opparbeidet større butikker, restauranter og hoteller. Men en gjennomsnittlig handelsmann hadde i slutten av 1880-årene seks ganger så høy inntekt som en næringsdrivende kvinne.
Kampen for kvinners rett til å bli ansatt i et embete, startet for alvor etter 1900. Dette var en viktig prinsippsak for kvinneorganisasjonene. Saken begynte også å haste etter hvert som flere kvinner tok universitetsutdannelse.
I 1904 vedtok Stortinget at kvinner kunne praktisere som sakførere og høyesterettsadvokater.
I 1912 fikk kvinner adgang til statens embeter, og kunne for eksempel bli dommere, distriktsleger og professorer. Det var imidlertid viktige unntak fra loven. Kvinner kunne ikke bli statsråder eller ha geistlige, diplomatiske eller militære embeter.
I 1922 ble adgang til statsrådsembetet vedtatt.
I 1938 fikk kvinner rett til alle embeter, men når det gjaldt geistlige embeter, måtte de ha menighetens samtykke.
I 1952 fikk kvinner full adgang til geistlige embeter.
I 1961 ble den første kvinnen ordinert til prest i Den norske kirke.
Fra 1869 av kunne gutter i byene gå på middelskole (ungdomsskole) og gymnas (studieforberedende videregående skole) og ta middelskoleeksamen eller examen artium (studiekompetanse). Mange menn gikk også på lærerseminar, hvor de fikk gratis lærerutdanning.
Den nye typen lønnsarbeid middelklassens unge kvinner siktet mot, krevde også utdanning. Jenter som ville utdanne seg, måtte betale selv. Mange gikk på private pikeskoler, gjerne kalt guvernanteskoler. De som ønsket, kunne avlegge en offentlig lærerinneeksamen.
En middelskoleeksamen ville styrke kvinners stilling på arbeidsmarkedet. Noen unge kvinner møtte derfor opp på middelskolene og ba om å få ta eksamen. Enkelte fikk skolens tillatelse til det.
I 1876 bekreftet Kirkedepartementet denne praksisen ved å vedta at kvinner kunne ta middelskoleeksamen. Dette ble en populær og nyttig utdanningsvei for jenter fra middelklassen.
Examen artium og universitetsstudier
Retten til å avlegge examen artium måtte vedtas av Stortinget, fordi denne eksamenen samtidig ga adgang til Universitetet. Det skjedde i 1882. Denne gangen kom initiativet også fra en ung jente, Cecilie Thoresen. Hun ble den første kvinnen som tok artium.
I 1884 fikk kvinner så rett til å studere og ta eksamen ved alle fakulteter ved universitetet. I 1903 kunne språkforskeren Clara Holst som den første kvinnen forsvare en doktoravhandling i Norge, og i 1912 ble Kristine Bonnevie den første kvinnelige professoren.
Selv om jenter nå kunne ta de eksamener de ønsket, tok det tid før de slapp inn på skolene. De måtte fremdeles gå på private skoler, og så betale for eksamen selv.
I 1884 åpnet den første middelskolen for gutter og jenter i Brevik. Noen år etter begynte også gymnasene å slippe inn kvinner.
I 1896 kom en ny lov om høyere skole. I presiseringer til denne loven ble det slått fast at det ikke lenger var lov å opprette egne jenteavdelinger ved offentlige middelskoler, og at jenter hadde rett til å bli tatt opp ved alle høyere allmennskoler (gymnas) som hadde støtte fra det offentlige.
I 1890 åpnet lærerseminarene for kvinner. Her gikk menn og kvinner på samme skoler fra starten av. Dette var en viktig reform, fordi så mange kvinner ble lærerinner. Nå fikk de samme muligheter som menn til å skaffe seg utdanning.
Fram til 1884 kom initiativene til utvidelser av kvinners rettigheter stort sett fra embetsmenn eller fra bønder på Stortinget, i noen tilfeller også fra enkeltkvinner. Fra 1884 endret dette seg. Da ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet. Året etter kom Kvinnestemmerettsforeningen, som hadde som formål å arbeide for stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn.
Stemmerettssaken ble tatt opp i Stortinget første gang i 1890 og senere gjentatte ganger, men uten resultater. Etter en splittelse i Kvinnestemmerettsforeningen ble så Landskvinnestemmerettsforeningen stiftet i 1898. Denne foreningen fikk raskt medlemmer og avdelinger over hele landet.
I 1901 oppnådde kvinner begrenset stemmerett ved kommunevalg. Siden kom resultatene etappevis: begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, allmenn stemmerett ved kommunevalg i 1910 og til slutt allmenn stemmerett ved stortingsvalg i 1913.
Dermed hadde kvinner statsborgerlig stemmerett på samme måte som menn.
Med retten til å inneha embeter og allmenn stemmerett, mente mange kvinner at de hadde fått de mulighetene de trengte. Dørene var åpne, det var bare å gå gjennom dem. Det skulle raskt vise seg at dette ikke stemte.
Etterkrigstiden frem til midt i 1960-årene var husmor-epoken i norsk historie. Folk giftet seg tidlig, og det var flere hjemmeværende husmødre enn noen gang. Med unntak av en liten, men arbeidsom feministisk opposisjon, var det bred enighet om at samfunnet skulle bygges på kjernefamilien, hvor mannen hadde lønnsarbeid mens kona arbeidet hjemme.
I løpet av 1960-årene endret dette seg. Flere kvinner tok utdanning, og stadig flere gifte kvinner gikk ut i arbeidslivet. Antall barn per familie sank fra tre til to. Holdningene til likestilling og kvinners individuelle rettigheter ble mer positive.
Tidlig på 1970-tallet krevde en ny, radikal kvinnebevegelse frigjøring fra det mannsdominerte samfunnet. Etablerte kvinneorganisasjoner som hadde likestilling som mål fortsatte samtidig sitt arbeid. Samlet stilte kvinnebevegelsen krav om barnehager, selvbestemt abort, lik lønn, like arbeidsvilkår og politisk innflytelse.
I 1980-årene kom flere kvinner inn både i kommunestyrene, på Stortinget og etter hvert i regjeringen. Flere kvinner enn menn var under utdanning, og antallet kvinner i arbeidslivet økte sterkt. Mange arbeidet i skolen, barnehagene og helsevesenet, hvor kvinner også hadde lederstillinger. Slik muliggjorde de en kraftig utbygging av velferdsstaten. Det førte i sin tur til at flere kvinner kunne kombinere familie og yrke.
Når både mann og kvinne hadde inntekt, mistet ekteskapet sin betydning som forsørgelsesinstans. Mange flyttet sammen og ble samboere uten å gifte seg. Lesbiske kunne inngå formelt partnerskap fra 1993, ekteskap fra 2009.
Den første loven om statsborgerskap ble satt i kraft i 1888 og gjaldt til 1950. Ekteskapet ble på denne tiden betraktet som et fellesskap hvor mannen var hovedperson og kvinnen biperson. For lovgiverne var det da ingen tvil om at statsborgerskapet måtte følge mannen. En norsk kvinne som giftet seg med en utlending mistet sitt norske statsborgerskap og måtte ta mannens. En utenlandsk kvinne som giftet seg med en norsk mann, fikk norsk statsborgerskap. Barn fikk også automatisk fars statsborgerskap. I 1922 ble loven av 1888 endret noe, slik at en kvinne som giftet seg med en utlending ikke mistet statsborgerskapet før hun eventuelt forlot landet.
I 1946 kom et tillegg til loven: Kvinner som hadde giftet seg med «menn fra fiendestat» i krigstid, måtte ta mannens statsborgerskap. De som hadde giftet seg med tyskere i okkupasjonstiden, ble nå tyske statsborgere, og sendt ut av landet som forrædere. Norske menn beholdt sitt statsborgerskap selv om de hadde giftet seg med en tysk kvinne.
En ny lov om statsborgerskap kom først i 1950, etter press fra Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon, som behandlet dette på møter i 1937 og 1946. Nå fikk kvinner rett til selv å velge statsborgerskap. Barn fikk imidlertid fremdeles fars statsborgerskap. Denne ordningen varte til 1979, da barn med norsk mor og utenlandsk far fikk norsk statsborgerskap. Statsborgerloven av 1950 ble avløst av lov om statsborgerskap av 2005. Her slås det fast at barn får norsk statsborgerskap dersom far eller mor er norsk statsborger.
Før 1923 fantes det ingen spesielle bestemmelser om hva slags etternavn folk skulle bruke. Mange tok fars eller mors navn med et vedheng (Hansen, Katrinesdatter), eller de tok navn etter gården de kom fra. Når etternavnet hadde vært i bruk i minst to generasjoner, ble det et slektsnavn.
I 1923 ble navneloven innført. Alle som ble født etter 1. juli dette året, skulle nå ha slektsnavn. Hustruen måtte ta sin manns navn. I tillegg kunne hun bruke sitt eget etternavn som mellomnavn. Dette navnet ble kalt pikenavn, og hadde ingen praktisk betydning. Barn av foreldre som var gift, fikk alltid farens slektsnavn. Barn født utenfor ekteskap fikk mannens navn hvis farskapet var klart, ellers kvinnens.
Hvis en kvinne som giftet seg ikke ville ha mannens etternavn, måtte hun søke om bevilling og betale et gebyr. Bevilling kunne hun få hvis hun «ved sin næringsvirksomhet, som forfatterinde, kunstner eller på anden måte har gjort sit navn kjent» (navneloven av 1923, ledd III, s. 7).
En lovendring i 1979 krevde at begge parter tok stilling til om de skulle beholde hvert sitt slektsnavn, eller om de ville velge et av slektsnavnene som felles navn. I 2003 ble en ny navnelov vedtatt. Nå ble det tillatt å bruke begge ektefellers slektsnavn med bindestrek mellom. Samboere som hadde bodd sammen i to år eller mer eller hadde felles barn, kunne dessuten ta hverandres slektsnavn.
En undersøkelse fra Oslo i 1995 viser at 68 prosent av kvinnene tok mannens etternavn som sitt eget, mens bare 1,6 prosent av mennene tok hennes navn. I 2005 var det fremdeles bare et mindretall blant kvinnene som beholdt sitt slektsnavn.
Samskatt var en skatteordning hvor den laveste inntekten – det vil i praksis si kvinnens inntekt – ble «lagt på toppen av» den største – det vil si mannens. Så ble det trukket skatt av hele beløpet. Skatten var progressiv, og mannen kunne da få meget høy skatt, mens kvinnen hadde lite eller ingenting igjen av sin inntekt. Hensikten med samskatten var for det første å verne om familiens fellesskap, og for det andre å sørge for at familier hvor begge ektefeller var yrkesaktive ikke fikk bedre økonomi enn andre familier, noe som ble oppfattet som urettferdig.
Norsk Kvinnesaksforening innledet en utstrakt lobbyvirksomhet mot samskatten, med utredninger til regjeringen og Stortinget, høringssvar og appeller. Her fikk de støtte fra Open Door International, Yrkeskvinners Landsforbund og partiet Venstre. Også menn bidro til kampen, blant annet truet noen med at de ville skille seg hvis ordningen med felles likning ble opprettholdt.
I 1954 satte regjeringen ned en samskatt-komité. I 1959, etter fem års arbeid, kom komiteen frem til at ordningen med samskatt burde videreføres. Behovet for kvalifisert arbeidskraft var imidlertid meget stort, og det var behov for godt utdannede kvinner i arbeidslivet. Finansdepartementet besluttet derfor at ektefeller som hadde hver sin inntekt, kunne kreve å få hver sin likning. Ektefeller som arbeidet i samme bedrift ble fremdeles liknet sammen. Dette gjaldt blant annet kvinner i jordbruket. Først i 1964 ble særskilt likning vedtatt som prinsipp for alle yrkesgrupper.
I byskolene gikk gutter og jenter i hver sine klasser til slutten av 1950-tallet, noen enda lenger. Gutter hadde sløyd, jenter håndarbeid. I 1937 ble husstell et obligatorisk fag for jenter i byskolene. Timene måtte tas fra andre fag, og det førte til at jentene fikk langt færre timer i teorifag enn guttene. Realskolen ble lenge regnet som en god utdannelse for jenter, og det var rift om plassene. For å komme inn på realskolen, måtte man ha en god eksamen fra den syvårige folkeskolen. Men jentene hadde et handikap – de fikk mindre undervisning i teorifagene, men hadde samme eksamen som guttene. Fra 1952 av reiste foreldre og andre protester mot dette systemet.
I 1959 kom så en felles skolelov for by og land. Den gjaldt både folkeskolen og forsøk med niårig grunnskole. I forsøksskolene ble husstell obligatorisk for både gutter og jenter. I stedet for at jentene hadde håndarbeid og guttene sløyd, fikk dessuten begge kjønn et felles formingsfag.
Niårig grunnskole for alle ble lovfestet i 1969, og i 1971 ble Mønsterplan for grunnskolen innført. Nå skulle gutter og jenter gå i samme klasse, ha likt timetall og likt undervisningstilbud. De fikk samme rettigheter og plikter på alle områder i skolen, og samme forventninger skulle stilles til begge kjønn. Et unntak var kroppsøving, hvor klassene var delt etter kjønn til inn i 1980-årene.
I 1974 ansatte Kirke- og undervisningsdepartementet lærebokkonsulenter, som kontrollerte at bøkene ikke inneholdt kvinnediskriminering eller sterke kjønnsstereotypier. Ordningen ble opphevet i år 2000. Likestilling som prinsipp for det faglige innholdet i skolen ble lovfestet i likestillingsloven av 1978. Her heter det i paragraf 7: «I skole og annen undervisning skal læremidler som nyttes bygge på likestilling mellom kjønnene.»
I 1960/61 var det like mange jenter som gutter i realskolen, og i 1975/76 hadde de tatt igjen guttene i gymnaset (allmennfaglig studieretning). Det er fremdeles (2017) flest jenter på allmennfag og flest gutter i yrkesskolen.
Mellomkrigstidens lønn for kvinner lå mellom 60 og 80 prosent av mennenes, ofte for likt eller liknende arbeid. I etterkrigstiden stilte kvinner både i arbeiderbevegelsen og kvinnesaksbevegelsen krav om en mer rettferdig lønn. Kommunaldepartementet opprettet derfor Likelønnskomiteen i 1949.
I 1951 vedtok ILO (Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen), hvor Norge var medlem, en konvensjon om lik lønn for kvinner og menn for arbeid av samme verdi. I 1959 ble Likelønnsrådet opprettet, og ILO-konvensjonen ble ratifisert året etter.
I det private næringsliv var det egne lønnstariffer for kvinner og menn. Kvinner hadde de laveste tariffene – snittet var på 67,2 prosent av menns lønn. Arbeidsgiverforeningen fjernet nå kvinnetariffene. I stedet ble det opprettet tariffgrupper basert på ulikt prestasjonsnivå. Oppfatningen var at kvinner hadde et sett med «minusfaktorer». Blant disse var hyppigere fravær, lavere ansvarsfølelse og mindre stabilitet enn hos menn. Når man tok hensyn til «minusfaktorene», fikk man enkelt plassert kvinner i de laveste tariffgruppene. Resultatet var at lønnshierarkiet var det samme som før kvinnetariffene ble fjernet.
I 1972 ble Likestillingsrådet nedsatt etter initiativ fra Norsk Kvinnesaksforening. Fra 1997 ble det lagt om til Likestillingssenteret. En hovedoppgave for rådet var å arbeide for likestilling i arbeidslivet.
I 1978 vedtok Stortinget likestillingsloven. Diskriminering ved ansettelser ble nå forbudt, og med noen unntak var det ikke lov å lyse ut stillinger for ett av kjønnene. Men likestillingsloven skulle både fremme likestilling og motarbeide diskriminering av kvinner. I paragraf 1 het det: «Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling.» For å motarbeide innarbeidet diskriminering, kunne kvinner derfor gis positiv særbehandling såfremt søkernes kvalifikasjoner var like. Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling ble opprettet for å håndheve likestillingsloven. Eva Kolstad ble det første Likestillingsombudet (fra 2006 Likestillings- og diskrimineringsombudet).
Likelønn er fremdeles ikke oppnådd. Mens kvinner i 1960 hadde 67,8 prosent av menns lønn, hadde de 87 prosent i 2010. Inntekten for kvinner er enda mye lavere, bare 64 prosent av menns inntekt. Dette skyldes at færre kvinner har lønnsarbeid, mange flere arbeider deltid, og at flere kvinner enn menn er minstepensjonister. Det norske arbeidsmarkedet er dessuten blant Europas mest kjønnsdelte – med kvinner i stort flertall innen omsorgsyrker og undervisning, og menn i industri, transport og bygg og anlegg.
Gifte kvinner i jordbruket hadde frem til 1970-årene ikke samme rettigheter som menn. I offentlig statistikk ble de rubrisert som husmødre, selv når de hadde full arbeidsdag på gården og ansvar blant annet for den meget krevende inntjeningen fra melkeprodukter. I folketellingene ble gårdkonene først i 1970 spurt om hvor mange timer de arbeidet, og om inntekt fra eget arbeid var viktigste kilde til livsopphold. Det viste seg da at dette gjaldt 29 000 gifte kvinner i jordbruket.
Odelsrett er retten til å arve en gård eller en eiendom av en viss størrelse, som kan brukes til jord-, skog- eller hagebruk. Denne retten var i flere hundre år forbeholdt menn, i første omgang eldste sønn på gården. I 1974 kom lov om odels- og åsetesretten, som ga eldste barn fortrinnsrett uansett kjønn. Forutsetningen for at kvinner skal få odelsrett, er at de er født etter 1. januar 1965. Det tok derfor tid før døtrene kunne gjøre krav på odel. I dag benytter 80 prosent av kvalifiserte menn seg av odelsretten, men bare 30 prosent av kvinnene.
Også samiske kvinner fikk problemer med behandlingen av de gifte kvinnene i primærnæringene. Samekvinner hadde tradisjonelt hatt en selvstendig stilling i reindriften, og eide sine egne dyr. Langvarig fornorskingspolitikk hadde imidlertid ført til usikkerhet om deres posisjon. I 1977 var trygderetten i tvil om kvinnene i reindriften var husmødre eller yrkeskvinner – yrkeskvinner fikk bedre uttelling i trygdesystemet enn husmødre. I 1978 mistet kvinnene retten til eget reinmerke. Etter at en gruppe kvinner hadde gått til aksjon, ble de så innvilget rett til å kreve eget merke. Da ble det vanlig med ett felles merke, mens egne merker for mann og kone var unntak.
En trygd til alle mødre var et krav fra arbeiderbevegelsens kvinner så tidlig som i 1917, men først i 1946 ble en innstilling om barnetrygd vedtatt i Stortinget.
Barnetrygden var universell, og ble utbetalt for hvert barn fra og med det andre barnet. Enslige og uføretrygdede mødre fikk trygd fra og med første barn. Aldersgrensen oppad var 16 år. Hensikten med trygden var å utjevne de økonomiske forskjellene mellom familier med og uten barn, og sørge for at mødre som ønsket det fikk være hjemme hos barna (Barnetrygdkomiteens innstilling av 10. desember 1937). På den måten støttet barnetrygden opp om tidens husmorideologi. I 1970 ble beløpet økt, og gjaldt dessuten fra og med første barn.
Siden 1996 har ikke trygden vært justert for prisøkning, men aldersgrensen for barna er nå 18 år. Forslag om å nedlegge trygdeordningen har kommet fra flere hold, men har utløst sterke protester. Mange vil fortsatt ha en trygd som går direkte til mødrene.
Etter mange års påtrykk fra arbeiderbevegelsens kvinner ble en enke- og morstrygd for enslige mødre innført i 1964. Denne ble tildelt frem til barna var sju år og kunne begynne på skolen, slik at mødrene lettere kunne gå ut i arbeidslivet. I 1967 ble lov om folketrygd vedtatt. Støtten til enker ble nå en del av pensjonsordningen for etterlatte, mens enslige mødre fikk overgangsstønad fra trygdeetaten. Overgangsstønaden ble etter hvert utvidet til å gjelde også skilte og separerte kvinner og alenefedre.
I 1990-årene var barnehager og fritidsordninger godt utbygd, og svært mange kvinner var ute i arbeidslivet. Da enke- og morstrygden ble innført, hadde idealet vært å støtte den enslige hjemmehusmoren. Nå var det om å gjøre å få disse ut i arbeid så raskt som mulig. I 1997 ble derfor stønaden begrenset til tre år, og i 2012 til ett år.
Fra 1892 av hadde fabrikktilsynsloven et forbud mot at kvinner arbeidet i industrien de første fire til seks ukene etter en fødsel. De fikk ingen økonomisk kompensasjon, og mange kom da i en vanskelig situasjon. I 1936 fikk så fødende kvinner oppsigelsesvern og rett til permisjon med lønn i seks uker før og seks uker etter fødselen.
Først i 1977, etter 40 år, ble fødselspermisjonen utvidet. Nå ble den satt til 18 uker. I løpet av Gro Harlem Brundtlands andre og tredje regjering (1986–1989 og 1990–1996) ble permisjonen gradvis utvidet fra 18 til 42 uker, og senere til 49 uker. I 1993 ble en fire ukers fedrekvote innført, som senere har vært utvidet til maksimum 14 uker (redusert til 10 uker i 2014). Mannen må ta ut permisjon, ellers går den tapt. Foreldre kan velge å ta ut deler av permisjonen samtidig som de har redusert jobb, og får da brukt permisjonen over lengre tid. De har også rett til å ta tre års fødselspermisjon uten lønn. Homofile har hatt krav på foreldrepermisjon siden 1993, da partnerskapsloven for homofile ble vedtatt.
Andelen gifte kvinner som studerte eller skaffet seg et yrke økte fra 5 prosent i 1950 til 20 prosent i 1970. Samtidig tok langt flere høyere utdanning. I løpet av 1980-årene ble to-inntektsfamiliene det normale. Behovet for barnehageplasser økte deretter.
I 1954 eksisterte bare 160 godkjente barnehager i Norge. De private «Husmødrenes barnehager» sto for 90 av disse. I 1970 hadde antallet tallet barnehageplasser vokst til 12 000, mens både Sverige og Danmark hadde omkring 100 000 plasser. En viss utbygging foregikk på kommunal basis og med driftsstøtte fra staten, men i 1970 hadde 402 av 451 kommuner overhodet ingen barnehager. Når begge foreldre var i arbeid, måtte barnet oftest passes av slektninger eller en dagmamma. For mange var dette en vanskelig situasjon. Utbygging av barnehager ble – ved siden av kravet om selvbestemt abort – den saken som mobiliserte flest personer til demonstrasjonstog og folkemøter under den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet.
Den første barnehageloven ble vedtatt i 1975. Den påla kommunene å komme med utbyggingsprogram for barnehager. Dette hadde liten effekt, og så sent som i 1990 var barnehagedekningen bare kommet opp i 32 prosent. Deretter endret situasjonen seg. I år 2000 var dekningsgraden 62 prosent (dekningsgrad er antall barn i barnehage i prosent av antall barn i samme aldersgruppe). I 2009 fikk alle barn over ett år rett til barnehageplass. I 2016 var dekningsgraden oppe i 91 prosent for alle barn, og 97 prosent for barn fra 3 til 5 år. Blant minoritetsspråklige barn gikk bare 76 prosent i barnehage i 2017.
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger
InnloggingSist endret: 11.7.2024, 19:37 ・ FINN-kode: 359981408