Bildegalleri
"Adresseavisen" - 5 aviser fra april/mai 1945 - selges for 150,- kr.
Beskrivelse av varen
Tilstand: Godt brukt – Synlig brukt
5 originale utgaver av avisen "Adresseavisen" fra april og mai 1945. Annen verdenskrig nærmer seg slutten og det tyske folks voldtekt av Europa er på det nærmeste over. Avisene er brettet to ganger. Bruksspor efter snart 80 års lagring.
Avisene er fra 18. april, 27. april, 1. mai, 3. mai og 4. mai.
Selges samlet for 150,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
--------------------------------------------------------------
Den 8. mai er Norges frigjøringsdag. Dagen markerer frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen i årene 1940–1945, under andre verdenskrig.
I den globale krigen kapitulerte Tyskland natt til 7. mai 1945. Frigjøringen av Norge startet imidlertid allerede da sovjetiske tropper rykket inn i Finnmark den 18. oktober 1944, etter at de tyske styrkene tilhørende 20. Gebirgsarmee hadde trukket seg tilbake fra Petsamo-området og Kirkenes. De sovjetiske avdelingene stoppet opp ved Tanaelva, og mellom dem og tyske tropper lenger vest oppsto det et ingenmannsland i Finnmark og Nord-Troms der tyskerne raserte alt, og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover.
Det var lenge uvisst hva tyskerne i resten av Norge ville gjøre i sluttfasen, men det endte med at de overgav seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. Hjemmefrontens ledelse overtok styringen inntil en regjeringsdelegasjon ledet av kronprins Olav ankom Oslo 13. mai. Etter kong Haakons tilbakekomst 7. juni ble det utnevnt en samlingsregjering, og etter valgene høsten 1945, der Arbeiderpartiet fikk absolutt flertall og dannet regjering, var de politiske forhold igjen normale.
Samtidig startet en rekke oppgjør som skulle strekke seg over flere år. Det ble nedsatt egne undersøkelseskommisjoner som gransket politikernes og offiserenes handlinger før og under krigen og reiste til dels skarp kritikk, men det største oppgjøret av alle ble rettsoppgjøret mot dem man mente hadde sveket landet, landssvikoppgjøret. Mer enn 90 000 nordmenn fikk opprettet sak under rettsoppgjøret, og mer enn 46 000 fikk straff i form av tvangsarbeid, fengsel, bøter og/eller rettighetstap, i tillegg ble også økonomiske straffer som inndragning og erstatning benyttet. 25 nordmenn og 12 tyskere ble dessuten dømt til døden og henrettet.
Ved kongelig resolusjon 12. oktober 1945 ble det nøyaktige tidspunktet for frigjøringen fastsatt til 9. mai 1945 kl. 00.01 (lokal norsk tid). Kapitulasjonsbestemmelsene for tyskerne i Norge trådte i kraft minuttet før, den 8. mai kl. 24.00.
Frigjøringen av Norge var det endelige målet. Planleggingen startet allerede da de lovlige myndighetene måtte forlate landet i 1940. Det ble likevel tidlig klart at Norges skjebne var uløselig knyttet til begivenhetene på de sentrale krigsteatrene i Europa. Riktignok eksisterte tidlige planer om en invasjon i Norge, men disse ble stadig mindre aktuelle. Det mest sannsynlige scenariet var en frigjøring knyttet til et alminnelig tysk sammenbrudd og en påfølgende kapitulasjon.
For norske myndigheter og hjemmefrontens ledelse ble planlegging av frigjøringen et hovedanliggende. De viktigste oppgavene var å hindre tyske ødeleggelser i sluttfasen, gjenopprette lovlige styringsorganer og ta hånd om de nordmennene som hadde stilt seg på fiendens side. Selvtekt og rettsløshet var noe man måtte unngå. Gjennom en serie forordninger skulle dette bli sikret.
Norges frigjøring startet imidlertid allerede høsten 1944 i forbindelse med de dramatiske hendelsene i Nord-Norge. Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske soldater, samtidig som tyskerne tvangsevakuerte befolkningen lenger vest. Erfaringene derfra gjorde at det ble et hovedmål å hindre en videre rasering av store deler av landet. Det ble etter hvert klart at det ikke ville stå vesentlige allierte styrker til disposisjon i den mest kritiske overgangsfasen. Styrkene som i utgangspunktet var avsatt, ble stadig redusert, og den britiske generalen Andrew Thorne, som hadde det militære ansvaret for Scottish Command, ble betegnet som «generalen uten tropper». Avdelingene som faktisk ble disponert, gikk under navnet Task Force 134, og selve operasjonen fikk navnet Doomsday.
Det var under disse betingelsene hjemmestyrkene skulle utføre oppgavene de møysommelig hadde trent på de siste årene. Gjennom disiplinert opptreden skulle kontrollen bli overtatt fra okkupasjonsregimet fram til ordinære myndigheter igjen kunne tre i funksjon. Parolen var «Verdighet, ro, disiplin». Alt dette var planlagt, og spørsmålet var bare om alt ville gå etter planen.
Da det raknet for tyskerne på kontinentet, steg spenningen i Norge. Ville tyskerne kapitulere eller kjempe til siste mann? Det sto fremdeles over 300 000 soldater på norsk territorium. Den tyske rikskommissæren i Norge, Josef Terboven, var like til det siste innstilt på å holde stand. Selv ikke da styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai, endret han sitt syn. Natten til 7. mai fulgte Tysklands endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa.
Kommandant for Wehrmachts styrker i Norge, general Franz Böhme, forholdt seg imidlertid til ordrene han fikk fra Wehrmachts fortsatt operative hovedkvarter. Da han om kvelden 7. mai 1945 fikk melding fra admiral Karl Dönitz, Adolf Hitlers etterfølger, om innstilling av alle kamper klokken 00.00 den 9. mai, fulgte Böhme instruksen om å ta imot en alliert delegasjon. Meldingen om dette kom på formiddagen 8. mai. Det var dessuten etablert en hemmelig kontakt fra den norske motstandsbevegelsen til det tyske hovedkvarteret via den tyske major Frithjof Hammersen. Her ble det formidlet at hjemmestyrkene ville opptre disiplinert og korrekt.
En detaljert prosedyre åpnet for den allierte kommisjonens ankomst. Et sjøfly skulle samme dag komme opp Oslofjorden i 300 meters høyde. Først ute var imidlertid en gruppe flyoffiserer, som landet på Fornebu i et Dakota-fly og ble feiret i Oslo på noe sviktende premisser. Den riktige kommisjonen ankom klokken 16.30. Etter et opphold i hovedstaden, der de møtte hjemmefrontens ledelse, gikk turen til det tyske hovedkvarteret på Lillehammer. Klokken 23.30 den 8. mai fikk general Böhme overlevert det allierte diktatet av brigader Ronald Richard Byron Hilton, leder av kommisjonen.
En annen viktig faktor og ressurs var de norske polititroppene i Sverige. Disse sto klare til å rykke inn for å bidra til en fredelig overgang. 11 000 mann sto ved grensen og ventet på klarsignalet. Det tok imidlertid et par dager før dette kom, og først 10. mai kunne polititroppene krysse grensen. Svensk nøytralitet var på dette tidspunktet strukket til det ytterste i norsk favør. Ikke minst gjennom innsats fra den svenske politimannen Harry Söderman ble utdanningen av norske soldater i Sverige gjennomført. Samme person innledet også forhandlinger med tyske politimyndigheter i Norge, noe som utvirket frigivelsen av politiske fanger på Grini og andre steder.
9. mai landet de første britiske fallskjermsoldatene fra 1st Airborne Division på Gardermoen. Samtidig fulgte det norske fallskjermkompaniet. I dagene som fulgte, ble styrkene bygd opp, slik at de utgjorde tre brigader. Disse ble senere ytterligere forsterket med britiske og amerikanske styrker, men det allierte militære nærværet var hele tiden svært beskjedent i forhold til oppgavene.
For de ubeseirede tyskerne i Norge var det harde krav. De skulle i realiteten avvæpne seg selv, trekke seg ut av de store byene innen 14 dager samt arrestere SS-personell og væpnede norske NS-grupper under tysk kommando. Böhme protesterte på de siste punktene om arrestasjoner og fikk aksept for dette. Andre protester ble avvist, og avtalen ble stort sett lojalt fulgt fra tysk side, slik at de tyske avdelingene rykket inn på de tildelte reservatene i henhold til planen kort tid etter frigjøringen.
For okkupasjonsregimets menn var nå regnskapets time kommet. Josef Terboven og Wilhelm Rediess tok sine liv på Skaugum 8. mai. Vidkun Quisling og hans nærmeste overga seg til norske myndigheter 9. mai. Noen andre tyskere og NS-folk valgte også selvmord framfor rettsoppgjør. Med noen unntak ble oppgjøret med taperne slik man med rimelighet kunne håpe, gitt de sterke følelsene som var i sving og alle våpnene som var i omløp. Det ble ingen «lange knivers natt» i Norge, men særlig kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater, og såkalte tyskerbarn kunne få gjennomgå når fem års innestengt aggresjon mot okkupanten nå skulle få utløp.
Selve frigjøringen ble som virkeliggjøringen av de fleste nordmenns drømmer. Tysk militær disiplin i nederlagets time var en hovedfaktor, men også ryddig og ansvarlig opptreden fra hjemmestyrker og andre bidro til en fredelig maktoverføring. Da kronprins Olav ankom Oslo med en regjeringsdelegasjon 13. mai, var det som forsvarssjef. Den militære ledelsen lå likevel hos britene. Først ved kong Haakon 7.s ankomst 7. juni ble den militære delen av frigjøringen avsluttet. Konstitusjonelt kan man si at normaliteten inntraff ved åpningen av det nyvalgte Stortinget i desember samme år.
- - - - - -
Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Norge seg nøytralt, men 9. april 1940 angrep tyske tropper landet. Kong Haakon og regjeringen nektet å overgi seg, men etter to måneder hadde de tyske styrkene erobret hele landet, og fra da av og til frigjøringen i 1945 sto Norge under tysk okkupasjon. Kongen og regjeringen flyktet til London og fortsatte kampen derfra.
Faktaboks
Også kjent som
Noreg under andre verdskrigen
Under okkupasjonen ble Norge styrt av den tyske nazisten Josef Terboven, som fikk tittelen rikskommissær og kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Alle partier ble forbudt bortsett fra Nasjonal Samling, ledet av Vidkun Quisling, som snart fikk besette alle statsrådspostene og med overtalelse og tvang søkte å omvende det norske folk til nasjonalsosialismen. Det ble innført streng sensur, og motstandere av regimet ble forfulgt.
Det tyske militære, Wehrmacht, utgjorde en okkupasjonsstyrke på flere hundre tusen mann, og militære interesser kom til å sette et sterkt preg på norsk økonomi, nærings- og arbeidsliv. Tyskerne bygde brakker, kanonstillinger og festningsanlegg i stort omfang med norske penger, norske leveranser og norsk arbeidskraft.
Okkupasjonen møtte motstand, og det utviklet seg en sivil og militær motstandsbevegelse. Den sivile var rettet mot Nasjonal Samlings nazifiseringsfremstøt, mens den militære tok sikte på å bygge opp en undergrunnshær som skulle tre i aksjon ved frigjøringen, og som det siste krigsåret også drev sabotasje.
Frigjøringen av Norge startet da sovjetiske tropper rykket inn i Øst-Finnmark høsten 1944, mens tyskerne raserte resten av Finnmark og Nord-Troms, og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover. For øvrig ble landet frigjort på fredelig vis da tyskerne overga seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. 7. juni kom kong Haakon tilbake fra London.
- - - - - -
Andre verdenskrig var en global krig som varte fra 1939 til 1945.
På den ene siden av krigen stod aksemaktene: Tyskland, Italia (1940–1943), Slovakia (1939–1945), Den uavhengige staten Kroatia, Bulgaria, Romania og Ungarn (alle fire 1941–1944), samt Japan (1941–1945) og Thailand (1942–1945). Finland var i årene 1941–1944 i en løs allianse med Tyskland som begrenset seg til krigen mellom Finland og Sovjetunionen.
På den andre siden stod de allierte: Polen, Storbritannia med Samveldet av nasjoner og Frankrike (alle tre fra 1939), Norge, Belgia og Nederland (alle tre fra 1940), Jugoslavia, Hellas, Sovjetunionen og USA (alle fire fra 1941), Tyrkia (1945), samt Kina; dessuten en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 10.9.2024, 17:59 ・ FINN-kode: 364806371
Mer fra selgeren
Vis alle (499)Mer som dette
100 kr
Selger tysk beret med merke
24 000 kr
Betalt plassering