Bildegalleri
Det gåtefulle Norge. Mystiske steder, sagn, folketro.
Beskrivelse av varen
Boken "Det gåtefulle Norge. Mystiske steder, sagn, folketro." av Ørnulf Hodne. Trykket i 2007 (2. opplag). 240 sider.
Selges for 125,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
"Nok en stor gavebok fra Hodne! Denne gangen har han hentet sitt stoff fra hele landet og stedsregisteret hjelper deg til å finne hvilke hendelser og hvilke sagn som knytter seg til steder i ditt distrikt. Maritim folklore - et tema som har vært svært forsømt - forteller om tradisjoner og overnaturlige forestillinger knyttet til sjøfart og fiskeri, om barske ritualer og underlige skikker.
Her møter vi sjøormen, havmannen og skipsnissen som finnes i fortellinger fra hele kysten. Temaet veihistorier forteller bl.a. om de såkalt ”galdene”; farlige, bratte veipartier, som vi jo har mange av i dette landet. Her kommer mange ukjente og uhyggelige fortellinger. Forfatteren kommer også med mye nytt og spennende stoff om skumle fredløse, trollmenn og -kjerringer og om synske mennesker.
Boken er gjennomillustrert i farger og svart-hvitt, med praktfulle landskapsbilder og gamle stikk."
-----------
Sagn er korte, oftest en-episodiske fortellinger som er muntlig overlevert. Sagnene kan deles i mange ulike typer på grunnlag av handlingen. Det enkelte sagn har ingen fast form, men opptrer som varianter av en sagntype med større eller mindre geografisk utbredelse. Sagn gjør krav på å bli trodd, det forteller noe som angivelig har hendt, og er knyttet til bestemte steder, personer eller hendelser. Men sagn er også diktning fordi det i overleveringen har vært utsatt for kunstnerisk bearbeidelse.
Etter innholdet deles sagn i tre hovedgrupper: sagn om det overnaturlige, historiske sagn og opphavssagn. De første forteller om menneskets forhold til overnaturlige vesener (hulder, nøkk, draug og så videre), og støtter seg ofte til beretninger om folk som personlig har opplevd overnaturlige makter, såkalte memorater.
De historiske sagnene kan deles i rikshistoriske sagn, som forteller om begivenheter og personer av rikshistorisk interesse, og bygdesagn. Til de rikshistoriske sagnene hører to sagnkretser fra middelalderen, en om Olav den hellige og en om svartedauden, og sagnkretser om krig og uår fra 1500-tallet til nyere tid. Bygdesagnene forteller om lokale steder, gravhauger og andre minnesmerker, men oftest om begivenheter og personer som på en eller annen måte har spilt en viktig rolle i lokalmiljøet.
Opphavssagn vil gi forklaringer på naturfenomener, merkelige steiner og fjell, og ikke minst på stedsnavn.
Det skjelnes også mellom lokalsagn og vandresagn etter hvor stor utbredelse sagnene har. Vandresagn kan være utbredt over hele Europa.
Den norske sagndiktningen har vært samlet og delvis publisert i store mengder, helt siden Andreas Faye utgav Norske Folkesagn i 1833. En stor samling samiske sagn er samlet og utgitt av Just Qvigstad i Lappiske eventyr og folkesagn (1927 og følgende år).
- - - - -
Folketro eller folkereligiøsitet er religiøse forestillinger, handlinger og ritualer som ikke er en del av en organisert religion. Folkereligiøsiteten er særlig knyttet til hendelser som har med menneskers daglige liv å gjøre, som jordens fruktbarhet, himmelfenomener, ulykker, barnefødsler og forholdet til de døde.
Forskjellene mellom de lærdes religion og folkelige forestillinger er størst innenfor religioner med mange faste læresetninger, trosforestillinger eller en utviklet religiøs filosofi, slik som innenfor de store verdensreligionene. I motsetning til organiserte religioner er folkereligiøsiteten ikke basert på hellige skrifter og bestemte læresetninger.
I Norge levde mange eldre trosforestillinger som troll, huldrefolket, nøkken og de underjordiske videre som folketro etter at kristendommen ble innført. For mange kunne folketroen kombineres med det å være kristen.
I folketroen finner man elementer som går langt bakover i tiden, for eksempel troen på at månen og stjernene kan ha innflytelse på menneskelivet (se astrologi). Andre elementer er av nyere dato og tilpasset moderne tid, for eksempel troen på at jorden blir besøkt av vesener fra andre planeter (se UFO).
Folketroen dreier seg om viktige ting i livet. Det kan være arbeid, særlig arbeid forbundet med usikkerhet eller risiko, for eksempel på havet. Det kan også være årsfestene (som jul og jonsok), høytidene (som fødsel, dåp og giftermål) og om sykdom, død og livet etter døden er folketroen viktig.
Folketro er ofte nært knyttet til steder og naturen. Folkereligiøse skikker og forestillinger kan være forbundet med visse steder i lokalmiljøet, for eksempel kirker, kirkegårder eller korsveier. Trær, steiner og fjell med spesielt utseende kan også være forbundet med folkereligiøse forestillinger.
Folkereligiøsiteten kan omfatte tro og praksis fra tidligere religioner eller fra omliggende lands religioner, og ofte inkludere ting som direkte strider mot den offisielle religionens læresetninger eller filosofi. Men den kan også omfatte helt nye forestillinger som ikke har fått fotfeste i den offisielle religionen.
Det er også vanlig at mennesker deltar i den organiserte kulten i templer, kirker, moskeer eller synagoger og likevel praktiserer andre ritualer i hjemmet eller henvender seg til alternative makter eller overnaturlige vesener i vanskelige situasjoner. Arkeologiske funn har vist at dette var tilfelle i Det gamle Israel, der de lærde utviklet en streng monoteistisk religion, mens folket fremdeles hadde et nært forhold til kanaaneiske guder og ikke minst gudinner, som Ashera.
Folkeforflytninger, krig og handel førte allerede i oldtiden til at fremmede guder ble opptatt i den folkelige religionen i andre land, og etter hvert også ble en del av en halvoffisiell kult. Eksempler på dette er den egyptiske gudinnen Isis i Roma og Mithra blant romerske soldater. Innenfor østlige religioner, som hinduisme og buddhisme, hadde folk flest trosforestillinger som kunne være svært forskjellig fra de filosofiske systemene man finner i Upanishadene eller i Buddhas opprinnelige lære slik den er nedskrevet i Tripitaka. Tilbedelse av ånder, forfedre og et stort antall ulike guder og gudinner var viktigere for å sikre vanlige mennesker et godt liv. Slik er det fremdeles.
I senere tid førte slavehandelen til at afrikanske religioner fikk nye former. Det utviklet seg både brasilianske, karibiske og nordamerikanske former for afrikansk religion, oftest blandet med katolisisme (voodoo/hoodoo). Disse har fremdeles mange tilhengere.
Kristningen av Europa førte til at mange tidligere forestillinger ble assimilert og tilpasset den nye monoteistiske læren. Etter at kristendommen ble innført i Norge, overlevde folkelige forestillinger gjennom århundrene i form av kontakt med de døde og tro på naturånder (vetter, alver, hulder og lignende). En okkult understrøm (magiske helbredelseskunster, seid, svartebøker) levde sitt skjulte liv. Dette stod i vekselvirkning med – og i spenning til – den offisielle religionen, først katolisisme, senere evangelisk-luthersk kristendom.
Innenfor de aller fleste religioner er det, også i dag, til dels store forskjeller mellom den offisielle læren og kulten, og det folk virkelig tror og praktiserer, som kan gå inn under begrepet folkereligiøsitet.
Både innenfor jødedom og islam finnes forestillinger om virkningen av mirakler og amuletter (som Hamsa/Fatimas hånd) som skal beskyttelse mot «det onde øyet», og andre folkereligiøse forestillinger. Hellige menns graver, hovedsakelig i Midtøsten, blir besøkt av store folkemengder ved ulike anledninger. Skytsånder og skytsengler regnes fremdeles som viktige støttespillere for den enkelte.
Mange kristne feirer kirkens høytider som jul og påske og overgangsriter som dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd, og tror samtidig på reinkarnasjon. Mens kirken preker om den Gud som gir frelse eller fortapelse, er det i folkereligiøsiteten en generell tro på sjelens udødelighet. I Norge tror omkring halvparten av befolkningen på et liv etter døden, hvorav halvparten av disse tror på reinkarnasjon, spesielt i ungdomsgenerasjonen. Mange ser på Gud som kraft, ikke som en person, en kraft man møter sterkere i naturen enn i Bibelen.
Bedre kjennskap til urfolks forestillinger har ført til en øket interesse for sjamanisme/nysjamanisme. I Norge er samisk religion blitt et viktig forskningsobjekt. Gjennom bøker, medier og reiser stifter mange mennesker nå også bekjentskap med både gamle religioner (som norrøn religion) og religioner fra helt andre områder i verden, som hinduisme og buddhisme. Yoga, indisk naturmedisin og kinesisk medisin og forestillinger (qi) blir stadig mer populært i Vesten. Interessen for astrologi, spiritisme og neopaganisme er økende. Nye religionsformer, der ulike troselementer og ritualer går opp i hverandre eller eksisterer ved siden av hverandre, får stadig flere tilhengere.
Bruken av begrepene folketro, folkereligiøsitet og folkereligion har vært omstridt, både fordi religion ofte blir definert som organiserte trosforestillinger (Èmile Durkeim) eller et felles symbolsystem, og fordi mange har ansett folkereligiøsiteten som eksempel på gammel overtro eller magi. Betegnelsen overtro kom i bruk i opplysningstiden og hadde nedsettende betydning.
Forskningens syn på folkelige og alternative forestillinger er i endring, og den negative undertonen i begrepene folketro og folkereligiøsitet er stort sett borte. Mange antropologer bruker heller betegnelser som «den store tradisjonen» på det som omfattes av den offisielle læren og praksisen, og «den lille tradisjonen» på alle de lokale, personlige og ofte foranderlige forestillingene og ritualene folk praktiserer i sitt daglige liv. Også moderne fenomener som nyreligiøsitet og alternativbevelsen kan omfattes av begrepet folkereligiøsitet.
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 9.11.2024, 13:14 ・ FINN-kode: 379686574