Byen som ville seg en kirke [Svolvær]

Boken "Byen som ville seg en kirke." Utgitt av Svolvær menighetsråd i 1984. 96 sider. Skrevet hilsen fra menighetsrådet på forsatsbladet. Litt rufsete omslag.

Selges for 50,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord)

--------------------------------------------------------------------------------------

Svolvær kirke ligger på en høyde i sentrum av Svolvær i Nordland. Kirka er ei langkirke i betong. Den ble innviet av biskop Berggrav 25. april 1934 og har 400 plasser. Arkitekter for kirka var Harald Sund og August Nielsen.

Dampskipsekspeditør og handelsmann Ole Johan Kaarbø og kona Anna Wilhelmine la i sin tid ned et stort arbeid for å få reist en egen kirke i Svolvær. Han var formann i kirkekomiteen og hun (som enke) skjenket blant annet kirken orgel og tok kostnadene med planering av kirketomten. Kirken ble finansiert utelukkende med private midler

- - - -

Svolvær (lulesamisk: Spálavuolle, nordsamisk: Suolvearra = «Øy-været»[1]) er administrasjonssenteret i Vågan kommune i Nordland. Tettstedet Svolvær har 4 751 innbyggere per 1. januar 2022[2].

Svolvær var tidligere en bykommune, men ble slått sammen med Vågan og Gimsøy kommuner til Vågan kommune i 1964. Svolvær fikk tilbake sin bystatus 17. mai 1996.

Stedet

Byen har daglig anløp av Hurtigruten, og daglig avgang med hurtigbåt til Bodø og Hamarøy, tidligere også til Narvik. Den er nå erstattet av buss langs en ny vei som ble åpnet 1. desember 2007. Byen har også anløp til Hamarøy på sommeren.

Svolvær lufthavn, Helle har flere daglige avganger til Bodø og Oslo. Fra Bodø er det korresponderende flyavganger til resten av landet.

Svolvær er Lofotens største befolkningssted. Svolvær huser Lofoten tingrett. Samtidig er hele kommunen en av Nord-Norges viktigste kunstnerkommuner. I Kabelvåg finner vi Nordland kunst- og filmfagskole og flere gallerier og museer. Nordnorsk Kunstnersenter finner vi i Svolvær. Verkstedindustrien er den største i Nord-Norge. Vågan kommune er også en av Norges store oppdrettskommuner. Eksportverdi var på 550 millioner kroner i 1994.

En av de mest kjente fjelltoppene ved Svolvær er Svolværgeita, som er Svolværs kjennemerke og første gang ble besteget i 1910. Et annet fjell er Vågakallen, som ligger mellom Kabelvåg og Henningsvær, som med sine 942 moh. skuer ut over sitt rike, Lofoten og Lofothavet. Ifølge gamle sagn er Vågakallen den tidligere kongen i Lofoten, som ble til stein i møte med sola.

Opphavet til stedsnavnet er ukjent. Etterstavelsen -vær betyr fangststed ved sjøen, mens det har vært fremsatt ulike forklaringer på forstavelsen svol-.[3]

Den eldste boplassen i Svolvær, Øvreværet, ligger ved foten av Svolværgeita og er fra tidlig bronsealderen. Boplasser i huler og hellere er typisk for området hvor jakt og fangst har vært hovednæring.

I skriftlige kilder er Svolvær omtalt første gang på midten av 1500-tallet, som en gård i Kongens eiendom. Tidlig på 1900-tallet gikk Svolvær fra å være et av mange fiskevær i Lofoten til å bli et tettsted med stor befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst. I 1918 fikk Svolvær bystatus.

Svolvær ble skilt ut som egen kommune fra Vågan herred 1. juli 1918. Svolvær hadde da 2 429 innbyggere. 1. juli 1964 ble Svolvær igjen en del av en større kommune med navnet Vågan. Svolvær hadde da 3 952 innbyggere.