FilmNet - When you feel like it

Eldre tv-kort (parabol, kabel). Måler ca. 12x8 cm.

Har fått et bud på 400,- kroner (5. okt. 2024).

Kan sendes per post: 36,- kroner.

Jeg har ikke "vipps", så kortet betales med overføring til konto.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Kabelfjernsyn oppstod i USA i 1940-årene, da det var vanlig at flere husstander hadde felles antenne for å bedre mottakskvaliteten på etersendinger; fra denne fellesantennen ble det lagt kabler til de enkelte hus.

Opprinnelig fra 1960-årene var kabel-TV fellesantenneanlegg, hovedsakelig på Østlandet, særlig i områder der det var mulig å ta imot svenske TV-sendinger via det daværende bakkenettet. Dessuten kunne det i byer og tettsteder være forbud mot å etablere skoger av individuelle antenner for mottaking av norsk TV, slik at fellesanlegg måtte etableres. Mange steder vokste kabelnettene utover de rent lokale beboerområdene, med utplassering av forsterkning- og fordelingsutstyr.

Allerede i 1969 ble det første kommersielle operatørselskapet Janco Kabel-TV A/S etablert i Oslo-området, og ved utgangen av 1970-årene var omlag 300 000 TV-mottakere tilknyttet et eller annet fellesanlegg. Kvaliteten var avhengig av kunnskaper hos de lokale utbyggerne og den var ikke alltid like god. Bransjen hadde for øvrig tidlig organisert seg i Norsk Kabel-TV Forbund (NKTF).

I prinsippet var slike kommunikasjonsanlegg underlagt Telegrafloven av 1899, men telemonopolet ble ikke her håndhevet i praksis. I Televerkets egen langtidsplan fra 1980 (utgitt som NOU 1980:10) ble det tatt sikte på å etablere nasjonale tekniske normer og legge tilrette for videre fri utbygging, samtidig som egne prøveanlegg skulle etableres.

Utbygging av kabelnett for fjernsyn begynte i 1982. Per 2005 lå om lag 65 prosent av husholdningene i Norge i områder hvor kabelfjernsyn var tilgjengelig, og om lag 40 prosent av befolkningen var abonnenter. Ti år senere var 950 000 husstander tilknyttet et kabel-tv-nett, rundt halvparten av alle norske husstander.

- - - - -

Fjernsynet vokste i andre halvdel av 1900-tallet frem til å bli et av de aller viktigste massemedier. Det har endret menneskers tidsbruk og lesevaner og har satt sitt preg på andre kultur- og ytringsformer. Fjernsynet er basert på bilder og har utviklet seg til et medium for opplevelse (særlig underholdning) snarere enn refleksjon og fordypelse. Tekstbaserte medier, som bøker og aviser, har møtt økt konkurranse om menneskenes tid; mange aviser har fulgt etter i visualisering og vektlegging av underholdningsstoff. Selv har fjernsynsmediet de siste årene møtt en stadig sterkere konkurranse fra internett. Tilbydere av nettbasert video og film som Netflix og Youtube tar stadig større markedsandeler fra tradisjonell lineær-TV. Norsk mediebarometer viser at andelen TV-seere i befolkningen i 2019 var falt til 48 %, mot 82 % i 2010.

De viktigste norske fjernsynskanalene er NRKs kanaler NRK1, NRK2 og NRK3/NRK Super. Utenfor NRK har spesielt TV 2, TV2 Zebra, TV Norge, FEM, TV 3 og Viasat 4 mange seere.

Utbyggingen av norsk fjernsyn startet i 1958, og i 1960 startet NRK med regulære fjernsynssendinger. Prøvesendinger med fargefjernsyn startet i 1972.

Fjernsyn sendes fra 2009 ikke lenger over analogt bakkenett. De viktigste distribusjonsformene er digitalt bakkenett, kabelfjernsyn og satellittfjernsyn.

Fargene i et fargefjernsynsbilde består av kombinasjoner av tre farger: rødt, grønt og blått. Bildet er

De første ideene for å overføre levende bilder ved hjelp av elektriske signaler var basert på å dele bildet inn i små felter (punkter) og kontinuerlig overføre lysstyrken i hvert punkt for seg. Bildet ble altså projisert på en skjerm der det i hvert punkt satt en lysfølsom celle, fotocelle, som avgav en strøm som varierer med belysningen. Fra hver celle var det en elektrisk forbindelse til en lampe til det tilsvarende punkt på en skjerm på mottagersiden.

Et slikt system var upraktisk på mange måter. Bildet måtte deles opp i svært mange felter for å få et godt bilde, og det blir et tilsvarende stort antall overføringskabler mellom sender og mottaker, noe som ikke er brukbart for overføring av bilder over lengre strekninger. For å gi samme detaljrikdom som man nå krever, ville et slikt system føre til minst 200 000 forbindelser mellom de to skjermene. Men prinsippet med å dele opp bildet i punkter og overføre lysinnholdet i hvert enkelt av disse punktene, er tatt opp igjen i dagens digitale systemer.

Utfordringen i fjernsynets barndom var derfor å finne et system hvor et levende bilde kunne overføres over en enkelt elektrisk forbindelse, noe som forutsatte at bildet måtte avsøkes linje for linje. Den første innretning for dette var den såkalte Nipkows skive, patentert av den tyske oppfinner Paul Nipkow i 1884. Dette er en flat, sirkulær skive som er perforert med en serie små hull arrangert i en spiral fra sentrum i skiven til ytterkanten. Når skiven roteres foran en fotocelle, vil den ytterste raden av hull avsøke en stripe på toppen av bildet, og de etterfølgende hullrader avsøker striper nedover inntil hele bildet er avsøkt. Ut av fotocellen fås da et signal som varierer kontinuerlig i takt med lysvariasjonene i de avsøkte linjene.

På grunn av den mekaniske oppbyggingen var ikke Nipkows skive tilstrekkelig effektiv når den ble laget i større skala og med et omdreiningstall høyt nok til å oppnå gode bilder. Likevel ble det eksperimentert med slike systemer frem til 1936, da et system med 240 linjer og 24 bilder per sekund utviklet av engelskmannen J. L. Blaird, ble prøvd ut av BBC og sammenlignet med et elektronisk avsøkingssystem med 405 linjer og 25 bilder per sekund. Det elektroniske systemet gikk seirende ut av testen. Dermed var det slutt på epoken for mekaniske fjernsynssystemer.

Det var oppfinnelsen av katodestrålerør, presentert av tyskeren Karl Braun i 1897, som gav muligheten til å utvikle dagens fjernsynssystemer. I katodestrålerøret kunne man avsøke det projiserte bildet på skjermen med en elektronstråle. Skjermen ble utformet som en mosaikkplate av fotosensitive celler som var i stand til å akkumulere elektriske ladninger etter å ha vært belyst, og strømmen gjennom røret varierte i takt med belysningen i de ulike punkter etter hvert som bildet ble avsøkt. Amerikaneren Vladimir Kosma Zworykin søkte patent på ikonoskop i 1923, men det tok ti år før røret var noenlunde brukbart. Ikonoskoprøret ble brukt som kamerarør i en årrekke. Det gikk for det meste ut av bruk før 1960. Det er senere utviklet en rekke ulike typer av kamerarør.

Fjernsynssendingene i England basert på 405-linjersystemet fortsatte frem til 1939, da tjenesten ble lagt ned av frykt for at fjernsynssignalene ville være til hjelp for tyske bombefly til å finne sine mål. I USA utviklet National Television System Committee (NTSC) en fjernsynsstandard med 525 linjer per bilde og 30 bilder per sekund, og denne ble godkjent som nasjonal fjernsynsstandard for USA i 1941.

Etter andre verdenskrig skjøt utbyggingen av fjernsyn fart, særlig i USA, og etter hvert også i Europa og andre verdensdeler. I 1949 innledet en del europeiske land etter initiativ fra Nederland og Sveits, et samarbeid for valg av felles standard for fjernsyn. Disse kom etter hvert overens om stort sett å bygge på USAs standard, men med 625 linjer og 25 bilder per sekund. Denne standarden ble anbefalt av Den internasjonale teleunions (ITU) komité for radiokommunikasjon (CCIR), og systemet kalles CCIR 625-linjer System I. Standarden har fått stor utbredelse. For jordbunden distribusjon er den i bruk i de fleste land utenom Nord-Amerika, en del av Sør-Amerika og Det fjerne østen, som benytter 525-linjerstandard.

I 1954 ble det etablert et radiolinjesystem for programutveksling mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland, Vest-Tyskland, Danmark, Sveits og Italia. Dette året ble en rekke fellessendinger gjennomført med et provisorisk teknisk koordinasjonssenter i Lille i Frankrike. Både programmene og den tekniske koordinasjonen hadde et noe tilfeldig preg, og samarbeidet ble derfor lagt under Den europeiske kringkastingsunion (European Broadcasting Union, EBU). Starten av Eurovisjon som fast organisasjon dateres til 6. juni 1954, og siden har systemet utviklet seg til å omfatte hele Vest-Europa.

Av de nordiske landene var det Danmark som først startet med prøvesendinger (1951) og regulære sendinger fra 1954. Sverige startet regulære sendinger i 1956, Finland i 1957, mens Norge startet regulære sendinger i 1960.

Parallelt med utviklingen av svart-hvittfjernsyn pågikk eksperimenter med fargefjernsyn. Den første demonstrasjon av fargefjernsyn ble utført i England av Blaird i 1928, bare fem år etter at han hadde demonstrert sitt monokrome fjernsyn. Han benyttet en nipkowskive med tre sett hull, ett sett for hver primærfarge. Selv om et slikt system utvilsomt virket, var det altfor mange problemer med et mekanisk system til at det noen gang fikk særlig utbredelse. I 1953 lanserte NTSC et helelektronisk system for fargefjernsyn, og dette skulle danne basis for alle dagens fargefjernsynssystemer.

Fargefjernsynssendinger med NTSC-systemet startet i USA i 1954. Først atskillige år senere ble det regulære fargesendinger i europeiske land. For å eliminere noen svakheter med NTSC-systemet ble det utført prøvesendinger og eksperimenter med modulasjonssystemer i flere land. I 1963 foreslo Vest-Tyskland PAL-systemet, utviklet av Walter Bruch, som en standard for Europa. I Frankrike ble det arbeidet med et annet system, SECAM, og dette ble i 1965 foreslått som et alternativ til PAL. Begge forslag må betraktes som varianter av NTSC-standarden, tilpasset 625-linjer CCIR monokrom standard. Fordelen med de to systemene er at de ikke er så følsomme for faseforstyrrelser som NTSC-systemet.

Siktemålet for de europeiske land var å bli enige om en felles standard, men i 1965 ble det klart at landene ikke klarte det. Frankrike og Sovjetunionen tok bestemt stilling for SECAM, mens storparten av Europa for øvrig holdt på PAL. Landene i Sentral-Europa startet med fargefjernsyn i 1967–68. I Norge ble en gradvis overgang til fargefjernsyn påbegynt i 1972.

Etter hvert vil de analoge fjernsynssignalene bli erstattet med digitale. Et system for dette DVB-T er utviklet av DVB-organisasjonen, og Stortinget vedtok 26. februar 2004 å erstatte det analoge jordnettet med et digitalt nett. Det er flere grunner til denne overgangen, økning av antallet kanaler for jordbundet distribusjon, bedre signalkvalitet, bedre utnyttelse av frekvensbåndene og mulighetene for utvidelse av tjenestene gjennom konvergens med de digitale telesystemene. (Se DVB).

Den første som foreslo bruk av et satellittsystem for kringkasting av fjernsyn, var den engelske fysikeren A. C. Clarke i en artikkel i Wireless World i 1945. Teknologien var på det tidspunktet ikke moden for dette, men 11. juli 1962 ble fjernsynsprogrammer overført fra USA til England og Frankrike via satellitten Telstar I. Denne satellitten var ikke geostasjonær, og den var synlig samtidig fra USA og Europa i bare 20 minutter. Den første geostasjonære satellitt for dette formålet var Early Bird, som ble skutt opp 6. april 1965. Siden fulgte en rekke geostasjonære satellitter i Intelsat-systemet.

Store jordstasjoner var nødvendig for å sende opp og ta ned signalene. Den første jordstasjon i Norden for satellittkommunikasjon ble bygd på Tanum i Sverige i 1971. Norge var tidlig ute med å ta i bruk satellitteknikken, og i 1984 ble fjernsyn overført til Svalbard via en av Eutelsat-satellittene. Senere kom direktesendende kringkastingssatellitter som er basert på individuell mottagning i det enkelte hjem.

Satellittsystemene var årsaken til at et nytt fjernsynssystem, MAC (Multiplexed Analogue Components), ble utviklet. Billedsignalet ble da sendt analogt, mens lydkanal(er) og annen informasjon ble sendt digitalt. MAC-systemet åpnet også for forbedret kryptering, som var viktig for betalingsfjernsyn og av hensyn til opphavsrettigheter for enkelte fjernsynsprogram. MAC-systemet benytter større båndbredde og muliggjør derfor en betydelig bedre billedkvalitet enn PAL, samt at lyden kan overføres som stereo. Av ulike grunner har MAC allikevel ikke fått noen utstrakt bruk. For kringkasting via satellitt er nå både PAL og MAC i stor grad byttet ut med et digitalt fjernsynssystem, DVB (Digital Video Broadcasting). Telenor gikk over til digital satellittoverføring den 15. oktober 2002.

Analog overføring

Prosessen å overføre levende bilder for analogfjernsyn kan deles opp i tre faser:

Punktvis å omsette lyssignalene fra bildet til elektriske signaler og samtidig tilsette informasjon om punktets posisjon i bildet.

Distribuere signalene til fjernsynssendere, der de blir preget inn på radiobølger og sendt ut i eteren.

Fange opp radiobølgene på en antenne og nytte informasjonsinnholdet i radiobølgen til å bringe frem et levende bilde på en bildeskjerm.

Digital overføring

Overføringsveiene for de digitale signalene til mottakerne er stort sett de samme som for de tidligere analoge fjernsynssignalene, men etter overgang til digitale signaler er det er plass til flere programmer over de eksisterende systemene, og det er mulig å tilby nye tjenester, som HDTV, forbedret tekst-TV og elektronisk programguide. Det signalformatet som benyttes i Europa og visse andre deler av verden er gitt av DVB-standarden.

Satelittoverføring

TV-sendinger fra satellitt kan mottas direkte ved hjelp av parabolmottakere. Fra 15. oktober 2002 kom all signaloverføring over Telenors TV-satellitt i digital form.

Signalet fra satellitter kan også mottas av kabelhoder for videreformidling til seerne i kabelnettet.

I en overgangsperiode var det nødvendig å benytte en dekoder mellom antenne og TV-mottakere for analoge signaler.

Noen sentrale hendelser fra fjernsynets historie

År Sentrale hendelser

1878 Sir W. Crookes konstruerte det første katodestrålerør, forløperen til billedrøret

1884 P. Nipkow bygde en mekanisk innretning for linjeavsøking, Nipkows skive

1897 K. Braun presenterte en videreutviklet versjon av katodestrålerøret, noe som muliggjorde elektronisk fjernsyn

1906 B. Rosing demonstrerte et system for overføring av fjernsynsbilder basert på bruk av katodestrålerøret

1923 V. K. Zworykin oppfant det første elektroniske kamerarør, ikonoskopet

1923 J. L. Blaird demonstrerte kringkasting av fjernsynsbilder, hvor Nipkovs skive ble benyttet

1928 Blaird demonstrerte fargefjernsyn med bruk av en Nipkovs skive med tre sett hull, ett sett for hver primærfarge

1936 BBC starter regulære fjernsynssendinger med et helelektronisk system

1953 NTSC-systemet for fargefjernsyn vedtas som standard i USA

1960 Regulære fjernsynssendinger begynner i Norge

1962 Fjernsynssignaler overføres over Atlanterhavet via Telstar-satellitten

1972 NRK innfører fargefjernsyn

1984 NRK starter fjernsynsoverføring til installasjoner i Nordsjøen og til Svalbard over satellitt med bruk av MAC-systemet

1989 Kringkasting av høyoppløsnings fjernsynsbilder (HDTV) introduseres i Japan

1990 BBC introduserer et digitalt stereolydsystem (NICAM). Systemet tas også i bruk i de nordiske land

1995 Eksperimentering med digitale fjernsynssystemer pågår. Forventes å bli tatt i regulær bruk rundt årtusenskiftet

2002 Telenors fjernsynssatellitter gikk over til ren digital fjernsynssending 15. okt.

2004 Stortinget sier ja til utbygging av et digitalt bakkenett 16. feb. Analoge fjernsynssendinger opphører i løpet av 2006-2009.