"Syndere i sommersol" - Filmutgave - Med billeder fra filmen (1933)

Boken "Syndere i sommersol" av Sigurd Hoel. Filmutgave fra 1933 illustrert med bilder fra filmatiseringen som kom ut året efter.

Selges for 450,- kroner

Porto: 69,- kroner (Postnord) eller 73,- kroner (Posten).

Jeg har ikke "vipps", og bruker ikke "fiks ferdig." Boken betales med overføring til konto.

---------------------------------------------------------

Syndere i sommersol er en roman av den norske forfatteren Sigurd Hoel, utgitt i 1927.

Romanen skildrer åtte unge mennesker – fire menn og fire kvinner – i noen sommeruker på et feriested. Den inneholder humor, satire, frisinnethet, generasjonsfølelse, strimer av undergangsfrykt og fremfor alt en grenseløs optimisme på sin egen generasjons vegne.

Romanen ble Hoels gjennombrudd, og Philip Houm skriver om den at «Mottagelsen av 'Syndere' ble særdeles livlig og mangeartet, slik som tilfellet har vært med de fleste av Hoels bøker. 'Syndere' opplevde den ære å bli utskjelt fra syv prekestoler på én og samme søndag, og den falt ikke i bare god jord bak den andre frontlinjen heller. Erling Falk rynket på nesen og ville ha det til at Hoel lot de unge menneskene leke en frivol lek med alvorlige idéer. Men der foreligger også andre vitnesbyrd, blant dem Arnulf Øverlands, som går ut på at den lille romanen har virket befriende på et helt slektledd.»

Romanen er filmatisert to ganger: i 1934 og 2001.

- - -

Sigurd Hoel (1890–1960) var en norsk forfatter og forlagskonsulent.[10] Han debuterte med novellesamlingen Veien vi gaar i 1922. Gjennombruddet kom med Syndere i sommersol (1927), som ble filmatisert i 1934 og i 2001.

Hoel var sønn av læreren Lars Anton og Elisa Dorothea Hoel og vokste opp i Odalen. Barndomshjemmet er bevart som Sagstua Skolemuseum/Sigurd Hoels hjem. Han kom etter hvert til Ragna Nielsens skole i Christiania, men da han gikk ut derfra i 1909, hadde han ikke råd til å begynne på universitetet straks. Han arbeidet en tid som forsikringsselger, før han kunne begynne å studere i 1910, samtidig som han forsørget seg ved lærerjobber. I 1913 ble han ansatt ved Ragna Nielsens skole.

I universitetstiden var han redaktør for bladet Minerva. Hans litterære karriere begynte med novellen «Idioten» fra 1918, da han vant en skrivekonkurranse. Samme år ble han ansatt i Socialdemokraten som litteratur- og teaterkritiker. I 1920 skrev han komedien Den enes død sammen med vennen Finn Bø. Harald Grieg skaffet ham arbeid som konsulent for Gyldendal Norsk Forlag, og Erling Falk gjorde ham til redaktør for «Mot Dag».

1924 reiste han til Berlin for å studere sosialismen, og her skrev han sin første roman, Syvstjernen. Han fortsatte til Paris, hvor han møtte Caroline Schweigaard Nicolaysen (død 1960) også kjent som Nic Waal, som han giftet seg med i Norge i 1927. Ekteskapet var barnløst. Begge var opptatt av å være en fri sjel og slet med psykiske problemer.[11] I 1936 ble de skilt, og samme år giftet han seg på ny med Ada Ivan.

Under krigen vendte Hoel og hans kone tilbake til Odalen. Han deltok i motstandsbevegelsen og skrev artikler for motstandspressen. I 1943 måtte han flykte til Sverige, men allerede to år etter krigen var han ute med romanen Møte ved milepelen som stiller spørsmål ved skyld og svik. Hovedpersonen var jøssing, men oppdager at hans egen sønn ble nazist.[12]

Hoel hadde kort tid tilknytning til landsmålsbevegelsen, men tok senere aktiv del i riksmålskampen. Han var blant stifterne av Forfatterforeningen av 1952 og var formann for Riksmålsforbundet fra 1956 til 1959. Han døde av hjerneslag, 69 år gammel.

Veien til verdens ende (1933) er en barneskildring fra bondemiljø og regnes som et av hans hovedverker, sammen med bl.a. romanen Møte ved milepelen (1947). I denne romanen tar han både avstand fra nazismen og problematiserer krigsoppgjøret. Den siste romanen, Trollringen (1958), er også blant hans mest kjente.

I mellomkrigstiden førte Hoels forfatterskap til konflikt med biskop Eivind Berggrav, som i 1932 fikk trykt innlegget «Kan psykologi drepe?» i Kirke og kultur. Her kritiserte han virkningen av psykoanalysen på Hoels romaner Syndere i sommersol og En dag i oktober, som han hevdet å oppleve som samme roman, «bare med ombytte av passasjerer. Nettopp fordi [Hoel] slik er psykisk laborant, oppnår han bare å sette typer på stilk; han kan ikke få dem til å gro. Hos Hoel er forresten neppe noe diktergeni blitt «drept», for han har aldri hatt spontant oppkomme.» Hoel ga tilsvar i Samtiden, også i 1932: «Vi skal ha det om igjen alt sammen, hvert grann av all den tenkelige og utenkelige dumhet og uvitenhet, som for 20–30 år siden ble mobilisert mot psykoanalysen ute i verden...Vi skal få se alle disse norske autoritetene som kan få oss i mørke stunder til å ønske at vi var født i det forstandige og opplyste Molboland...En norsk autoritet tror etterhånden at han skjønner seg på alt. Og spesielt tror han ganske uvegerlig, at han skjønner seg på litteratur. Biskop Berggrav tror det; og autoritetens makt er så stor, at han har fått mange andre til å tro det. Jeg vet ikke om det har hendt eller overhodet er tenkelig, f.eks. i musikklivet, at en helt og holdent umusikalsk mann etablerer seg som stor og pavemessig musikkritiker i kraft av sin autoritet som, la oss si handelsmann eller politiker? Det er hva biskop Berggrav har gjort...Vi har andre reaksjonære kritikere også, men de forstyrres av en viss artistisk sans når de ønsker å felle vilkårlige, politiske dommer. Intet forstyrrer biskop Berggrav.»

Som hovedkonsulent for norsk og oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal Norsk Forlag satte Hoel sitt preg på en hele generasjon norsk litteratur. Fra 1929 til 1959 var Hoel redaktør for forlagets «Gule serie», der han introduserte flere utenlandske forfattere, ofte med en forbløffende fornemmelse for hvilke forfatterskap som ville bli stående. Serien omfattet 101 bøker, blant annet verker av forfattere som Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og Franz Kafka. Hoel skrev innledninger til alle bøkene, og innledningene er samlet i bøkene 50 gule (1939) og De siste 51 gule (1959).