Bildegalleri
Mellom himmel og helvete: Fem år på banjeren. Orlogsminner 1940-1945.
Beskrivelse av varen
Boken "Mellom himmel og helvete: Fem år på banjeren. Orlogsminner 1940-1945." Av Anders Petterøe. Trykket i 1995. 368 sider.
Selges for 110,- kroner
Porto: 69,- kroner (Postnord)
-------------------------------------------------------
Andre verdenskrig var en global krig som varte fra 1939 til 1945.
Sommeren 1939 forsøkte vestmaktene å bygge opp en allianse med Sovjetunionen rettet mot Tyskland. Sovjeterne nølte med å ta imot tilbudet, idet de var mistenksomme overfor vestmaktene og ikke forberedt på en krig med Tyskland. Tyskerne hadde begynt å forberede en invasjon av Polen, men våget ikke å risikere en tofrontskrig og gikk i forhandlinger med sovjeterne. 23. august 1939 kunne den politiske sensasjonen kunngjøres: En tysk-sovjetisk ikkeangrepspakt. I en hemmelig tilleggsprotokoll fikk sovjeterne tyskernes velsignelse til å annektere tidligere russiske områder som Finland, Estland, Latvia, det østlige Polen og Bessarabia i Romania. Hitler, som nå fikk frie hender, angrep Polen 1. september.
Storbritannia og Frankrike forlangte at Tyskland innstilte angrepet og trakk sine styrker ut av Polen, og oversendte den tyske regjeringen et ultimatum med kort svarfrist 3. september. Da Hitler ikke bøyde av, erklærte Storbritannia og Frankrike samme dag Tyskland krig.
Andre verdenskrig utviklet seg til den mest omfattende og ødeleggende krig i historien, og den skulle bli langvarig. Tyskernes suksess i krigens første fase berodde på at de hadde utviklet en ny mobil krigføring, «lynkrig», med konsentrert innsats av stridsvogner og motortransportert infanteri som støttet av overlegne flystyrker, brøt gjennom fiendens stillinger.
Etter Storbritannias og Frankrikes krigserklæring sendte britene et ekspedisjonskorps til kontinentet. Den franske hæren gikk i stilling langs den befestede Maginotlinjen og rykket 7. september inn i Saarland, hvor de inntok noen landsbyer og mindre byer i grenseområdene, for to uker senere å trekke seg tilbake mot grensen.
Polen ble nedkjempet av tyskerne på få uker, uten at de allierte gjorde noe forsøk på å komme polakkene til unnsetning. Den polske hæren ble knust av den overlegne tyske krigsmakten. Warszawa kapitulerte 27. september etter en lengre beleiring og seig motstand. 17. september invaderte også sovjeterne Øst-Polen, møtte bare spredt motstand fra tallmessig underlegne polske hærstyrker. Tyskerne og sovjeterne nedkjempet de siste polske avdelingene og fullførte 6. desember erobringen av Polen, som de så delte mellom seg. Etter dette fortsatte en polsk eksilregjering krigen fra London sammen med polske militære enheter som hadde reddet seg ut av hjemlandet via Romania og over til Storbritannia og Frankrike.
Franskmennene trakk seg av sine siste okkuperte deler i Saarland den 7. oktober, da et tysk motangrep kom. I tiden som fulgte var situasjonen rolig på vestfronten. De to armeene forholdt seg avventende og voktet på hverandre i det som humoristisk ble kalt «The phony war» («den falske krigen») av britene, «Sitzkrieg» av tyskerne og «Drôle de guerre» av franskmennene. I Øst-Europa konsoliderte Sovjetunionen sin maktstilling. Gjennom en ny avtale med Tyskland ble også Litauen anerkjent som sovjetisk interessesfære. Sovjetunionen presset deretter de tre baltiske statene til å inngå en avtale som åpnet landene for sovjetiske militærbaser. I juni 1940 ble de okkupert og innlemmet i Sovjetunionen.
Overfor Finland fremsatte sovjeterne krav om visse grenserevisjoner for å styrke forsvaret av Murmanskbanen og Leningrad. Finnene nektet å gi etter for alle kravene, og 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til krig mot Finland. I den første fasen av vinterkrigen led sovjeterne nederlag; troppene var til dels dårlig utrustet og under dårlig ledelse. Sympatien i Vest-Europa lå hos finnene og på et tidspunkt syntes det som om flere land skulle bli trukket inn i denne krigen. Vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) planla å sende et ekspedisjonskorps gjennom Norge og Sverige for å komme finnene til hjelp. Samtidig ville de også få kontroll over malmutvinningen i Nord-Sverige og malmtransporten over Kiruna–Narvik. Men da finnene ikke klarte å stå i mot overmakten stort lenger og sluttet fred med Sovjetunionen 12. mars 1940, ble planene skrinlagt.
Parallelt med vestmaktenes planer om å få støttepunkter i Norge eller minelegge skipsleia for å stanse malmtransporten, hadde tyskerne også sine. De ønsket å hindre at britene satte seg fast i Norge; de var interessert i å sikre seg ressurser fra Norge og Sverige – og å skaffe seg fly- og ubåtbaser for angrep på Storbritannia.
I det planlagte angrepet på Norge (kodenavn: Weserübung) inngikk også okkupasjon av Danmark som oppmarsjområde. Den britiske flåten dominerte fortsatt på havene, og det tyske angrepet på Danmark og Norge 9. april 1940 var en uhyre dristig aksjon. Felttoget ble utført med relativt små troppestyrker, men med sterk flystøtte. Etter cirka to måneders kamp måtte et alliert ekspedisjonskorps og de dårlig utrustede og utrente norske troppene gi tapt.
7. juni 1940 forlot kong Haakon og den norske regjeringen landet og dro til Storbritannia for å fortsette kampen derfra, mens hæren kapitulerte 10. juni. Britene hadde okkupert Færøyene 12. april og Island 10. mai. Nederlaget i Norge fikk politiske konsekvenser i Storbritannia. Neville Chamberlain måtte vike for kritikken over Norgesfelttoget, og Winston Churchill overtok som statsminister.
Hitlers strategi var nå å knuse Frankrike, Belgia og Nederland for å kunne etablere seg i kanalhavnene og true Storbritannia derfra. Felttoget i vest begynte 10. mai. Igjen feiret den tyske lynkrigstaktikken triumfer. Nederland falt i løpet av få dager etter et voldsomt bombardement av Rotterdam. Dronning Vilhelmina og regjeringen flyktet til Storbritannia. Noen få dager senere kapitulerte også den belgiske hær. Kong Leopold ville ikke forlate landet og ble internert.
Det tyske hovedfremstøtet kom midt på Vestfronten. I Nord-Frankrike rullet tyske stridsvogner mot kanalkysten og avskar de allierte styrkene i Belgia og trengte dem sammen rundt Dunkerque. En senere omdiskutert stoppordre fra Hitler gav storparten av de omringede britiske og franske styrkene her muligheten til å unnslippe. En storstilt mobilisering av alle typer fartøyer sørget for at mer enn 338 000 soldater ble evakuert fra Dunkerque over til Storbritannia. Nesten alt det tunge utstyret gikk tapt.
Tyskerne vendte seg så mot sør, og overalt vek franskmennene. 10. juni gikk Italia inn i krigen og falt Frankrike i ryggen. Tyskerne tok Paris 14. juni, og 22. juni måtte Frankrike undertegne en avtale om våpenhvile – i den samme jernbanevognen i Compiègneskogen hvor franskmennene hadde diktert tyskerne sine våpenhvilebetingelser i 1918.
Størstedelen av Frankrike ble okkupert inntil den endelige fredsslutningen, mens resten (Vichy-Frankrike) fikk opprettholde en formell suverenitet. Flåten skulle ligge avvæpnet i sine havner. Det kom til kamp med britene flere steder. Da britene forsøkte å få tak i en fransk flåtestyrke som lå i havnen ved Oran i Algerie, ble flere franske krigsskip senket. Fra hovedstaden Vichy gikk den nye franske regjeringen under ledelse av statssjefen marskalk Philippe Pétain inn for å føre en slags samarbeidspolitikk overfor tyskerne. Det franske folket ble splittet.
En gruppe under ledelse av general Charles de Gaulle flyktet til Storbritannia for å fortsette kampen mot Tyskland derfra. Hans frie franske styrker gjorde et mislykket forsøk på å erobre Dakar. De Gaulle fikk imidlertid senere større suksess i andre deler av det franske koloniriket, og i samarbeid med britene fikk han etter hvert kontroll over franske områder i Midtøsten og Sentral-Afrika.
Storbritannia stod nå alene, bare beskyttet av Kanalen og sin flåte. Fredsfølere fra Hitler ble omgående avvist av Churchill, og Hitler forberedte seg på en invasjon av øyriket (Operation Seelöwe). Den første betingelsen for suksess var å få luftherredømme over invasjonsområdet. Den tyske luftoffensiv ble innledet 10. august, men allerede under denne første delen av «slaget om Storbritannia» viste det seg at Luftwaffe ikke maktet å sette britenes Royal Air Force ut av spill.
Allerede 17. september besluttet Hitler å utsette invasjonen på ubestemt tid. Luftwaffe gikk over til å bombe britiske byer, men greide ikke å bryte ned britenes moral eller ødelegge deres industriproduksjon. Luftoffensiven pågikk til mai 1941.
Helt fra krigsutbruddet forsøkte tyskerne å blokkere Storbritannia først og fremst ved hjelp av ubåtvåpenet. Det var imidlertid utilstrekkelig utbygd i startfasen; av 57 ubåter egnet bare 22 seg til operativ tjeneste i Atlanterhavet. Tyskerne oppnådde likevel store resultater, og i den første fase av «slaget om Atlanterhavet» i 1940–1941 ble ti millioner tonn alliert tonnasje senket. Under felttoget i Norge led både britiske og tyske sjøstridskrefter betydelige tap.
Det lyktes britene å opprettholde sitt herredømme i Middelhavet. Ved Italias inntreden i krigen representerte den italienske flåten en betydelig trussel mot alliert skipsfart og de britiske besittelsene i området. Flåten ble imidlertid i november 1940 tilføyd alvorlige tap i havnen ved Taranto av britiske fly fra hangarskip, og i mars 1941 ved Kapp Matapan i Hellas av en britisk flåtestyrke.
Italienerne angrep i september 1940 Egypt fra Libya. De ble imidlertid snart slått og drevet 1200 kilometer tilbake. De hadde besatt Britisk Somaliland, men i 1941 gjenerobret britiske imperietropper kolonien, befridde Etiopia og tok Italiensk Somaliland og Eritrea.
Italienerne måtte ha hjelp fra tyskerne i Afrika, og Hitler sendte «Afrikakorpset» under ledelse av general Erwin Rommel. Med sine tyske og italienske tropper trengte han i mars–april 1941 frem mot Egypt, men ble stoppet ved grensen, og noen måneder senere kastet britene dem tilbake og inn i Libya. Krigslykken vekslet. Rommel slo britene på ny og nådde i juni 1942 helt frem til El-Alamein, få mil fra Alexandria og Suezkanalen.
Allerede i april 1939 hadde italienerne okkupert Albania. 28. oktober 1940 angrep de Hellas uten å informere Hitler, men ble slått tilbake av grekerne.
Under begivenhetene i vest sommeren 1940 hadde Sovjetunionen konsolidert sin maktposisjon i Øst-Europa. Romania var blitt presset til å avstå Bessarabia og deler av Bukovina. Dette uroet tyskerne, som trengte rumensk olje. Romania måtte også avstå områder til Ungarn og Bulgaria, og i oktober rykket tyske tropper inn for å beskytte oljekildene. Etter en indre omveltning ble general Ion Antonescu leder for et autoritært regime som støttet seg til Tyskland.
I september 1940 hadde Tyskland, Italia og Japan undertegnet en tremaktspakt, som også Bulgaria, Romania, Slovakia og Ungarn sluttet seg til. I mars 1941 tillot Bulgaria stasjonering av tyske tropper i landet. Det sovjetiske presset mot Romania og tyske mottrekk skapte spenning mellom Tyskland og Sovjetunionen. Og i den nazistiske ideologien levde tankene om Lebensraum i Sovjetunionen og Øst-Europa. Samtidig ble Hitler mer og mer opptatt av at Tyskland burde befri seg fra denne potensielle trusselen i øst. Tyskerne måtte stå sterkere og med ryggen fri ved det endelige oppgjør med Storbritannia, og et angrep på Sovjetunionen ble planlagt til våren 1941. Hitler regnet med at felttoget ville vare i tre måneder.
Italias problemer i Hellas og et tyskfiendtlig statskupp i Jugoslavia rettet mot en jugoslavisk tilslutning til tremaktspakten forsinket planene om felttoget mot Sovjetunionen. 6. april 1941 angrep Tyskland både Jugoslavia og Hellas, som begge ble erobret i løpet av få uker. I Jugoslavia fortsatte imidlertid motstanden i form av partisankrig rettet mot okkupantene. Kong Georg 2 av Hellas og kong Peter 2 av Jugoslavia forlot sine land, og det ble dannet eksilregjeringer.
Forsinkelsene på Balkan førte til at angrepet på Sovjetunionen (Operation Barbarossa) først begynte 22. juni 1941. Tyskland ble støttet av Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, mens Bulgaria holdt seg formelt nøytralt. Finnenes mål var å gjenerobre det som var tapt i vinterkrigen. De overskred den gamle grensen på Det karelske nes, men deltok ikke i angrepet på Leningrad. På østfronten deltok også italienske styrker, en spansk «blå divisjon» og frivillige fra en rekke europeiske land (blant annet de norske frontkjemperne) som ble organisert i Waffen-SS.
Tyskerne satte inn en invasjonshær på tre millioner soldater fordelt på 152 divisjoner, støttet av 3350 stridsvogner og 2770 fly. Hovedangrepet ble ført i tre retninger fra den tysk-sovjetiske grensen: Armégruppe Nord (sjef generaloberst Ritter von Leeb) gikk mot Leningrad, som skulle omringes, Armégruppe Sentrum (sjef generalfeltmarskalk Fedor von Bock) gikk mot Moskva og Armégruppe Sør (sjef generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt) gikk mot Kiev og videre inn i Ukraina. Målsettingen for alle armégruppene var å nå en linje som strakte seg fra Arkhangelsk i nord til Astrakhan i sør.
Angrepstyngdepunktet lå i den første fasen i midten. Sovjeterne forsvarte seg standhaftig; tyskerne vant store, men ikke avgjørende seirer. Ved hjelp av lynkrigstaktikk ble sovjetiske armeer omringet og nedkjempet i store slag hvor tyskerne tok hundretusener av fanger, men nye sovjetiske divisjoner ble stilt opp. Etter at Japan og Sovjetunionen hadde sluttet en nøytralitetsavtale 13. april 1941, kunne sovjeterne overføre reserver fra Sibir til krigen mot tyskerne. I juli 1941 kom en allianse i stand mellom Sovjetunionen og Storbritannia, og begge land forpliktet seg til ikke ensidig å slutte våpenstillstand eller separatfred. Høsten 1941 begynte vestmaktene å sende våpen og forsyninger til Murmansk og andre havner.
De tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, veiene var dårlige og en viss utmatting begynte å gjøre seg gjeldende i de tyske rekkene. På midtfronten stoppet offensiven opp ved Smolensk, delvis på grunn av troppeoverføringer til sørfronten, for å gjøre det mulig å erobre Kiev og nedkjempe en større sovjetisk styrke nord for byen. Storoffensiven mot Moskva, Operasjon Tyfon, kom først i gang 2. oktober. Sovjeterne hadde da vunnet tid til å bygge ut et sterkt dybdeforsvar. Vinteren satte også inn og ble hard for tyskerne, som bare i begrenset grad var utstyrt for et vinterfelttog. Noen tyske avdelinger nådde utkanten av Moskva i begynnelsen av desember, men var da tom for krefter og all fremrykking stanset opp.
En stor sovjetisk motoffensiv 5. desember tvang tyskerne tilbake. Flere tyske armégruppe- og armésjefer ønsket retrett til en vinterlinje lenger bak, men Hitler forlangte at hæren holdt stillingen. Hitler avskjediget Walther von Brauchitsch fra stillingen som hærsjef og overtok selv ledelsen 19. desember. I sør hadde tyskerne tatt størstedelen av Krim og en rekke store byer, blant annet Kharkov og Rostov, men også her ble de drevet tilbake av sovjetiske motangrep. Mest alvorlig var situasjonen for tyskerne vest for Moskva, hvor den sovjetiske motoffensiven tvang dem rundt 250 kilometer tilbake før fronten stabiliserte seg mot slutten av vinteren 1941/1942. Bare ved en kraftanstrengelse klarte den tyske hæren å forhindre et frontsammenbrudd. Også på andre avsnitt av østfronten slo tyskerne tilbake sovjetiske angrep.
Tyskland forberedte en ny storoffensiv til sommeren 1942, men vinterens store tap hadde redusert de tyske styrkene i øst til 2,5 millioner soldater. Det ble derfor bare mulig å gå over på offensiven på en av de tre armégruppenes avsnitt. Hitlers valg falt på sør, fremfor på Moskva-fronten. Fremstøtet gikk mot sørøst i retning av Kaukasus og oljekildene i Batum og Baku. På den venstre flanken nådde general Friedrich Paulus og den 6. armé Volga og byen Stalingrad, men tyskerne greide bare å erobre deler av Kaukasus, før fremrykkingen stanset opp grunnet spredning over for brede fronter, krevende fjellterreng og hard sovjetisk motstand. Frontlinjene gikk nå fra det beleirede Leningrad vest for Moskva og videre til Stalingrad og inn i Kaukasus, ikke langt fra Det kaspiske hav; samtidig nærmet Rommel seg Alexandria i Egypt. Tyskerne hadde nådd høyden av sin makt.
Verdenskrig: USA og Japan går inn i krigen
I Øst-Asia hadde Japan på ny angrepet Kina i 1937. Målet var å trekke Kina inn i en ny asiatisk orden under japansk lederskap. Japanerne hevdet at de ville befri de asiatiske folk fra koloniherrene, men ønsket selv å inkorporere dem i Japans eget økonomiske system, som trengte tilførsler av råvarer og markeder. Ved tremaktsavtalen av 27. september 1940 mellom Italia, Japan og Tyskland fikk Japan retten til å organisere det østasiatiske området, mens Europa ble overlatt til Italia og Tyskland. Kretser i Japan kunne tenke seg å gå sammen med Tyskland mot Sovjetunionen, mens de toneangivende ville utnytte krigen i Europa og kolonimaktenes svekkede posisjon, og gå til ekspansjon i Sørøst-Asia.
I juli 1941 besatte japanske tropper Fransk Indokina. Men i Øst-Asia kom ikke Japan utenom USA, som under forhandlingene i 1941 viste seg uvillig til å anerkjenne Øst-Asia som japansk interessesfære. Ved å slå til raskt håpet japanerne likevel å oppnå gunstige resultater og eventuelt tvinge vestmaktene til en kompromissfred. USA forlangte japansk tilbaketrekning fra Kina og Fransk Indokina. Japan var avhengig av oljeimportert fra USA, men da amerikanerne nedla forbud mot salg av olje og skrapjern til Japan, så landet seg tvunget opp i et hjørne. Å erobre oljekildene i Ostindia ved en krig ble da et alternativ.
I mellomkrigsårene hadde USA trukket seg tilbake til en isolasjonistisk utenrikspolitikk, og det ble nedlagt forbud mot salg av våpen til krigførende land. Mot slutten av 1930-årene gjorde president Franklin D. Roosevelt seg til talsmann for andre strømninger. Hans «karantenetale» i oktober 1937 var rettet mot Italia, Japan og Tyskland. Etter krigsutbruddet i Europa, og særlig etter hans gjenvalg som president i 1940, la Roosevelt gradvis kursen om, og det skjedde en glidning i USAs holdning fra nøytralitet til økende støtte for Storbritannia.
I 1939 overlot USA 50 eldre destroyere til Storbritannia mot å få baser på Newfoundland, Bermuda og de britiske karibiske øyer. Ved Cash and Carry-klausulene fikk britene rett til kjøp av våpen i USA mot kontant betaling og frakt på egen kjøl, og ved Lend and Lease-loven av 11. mars 1941 fikk de kreditt til våpenkjøp (senere fikk Sovjetunionen de samme betingelser).
25. april 1945 møtte sovjetiske tropper amerikanerne i Torgau ved Elben. Samtidig rykket britene frem i Nord-Tyskland. Av politiske grunner ønsket Churchill at vestmaktene skulle trenge så langt østover som mulig. Amerikanske tropper besatte også Thüringen og Sachsen, men trakk seg senere ut etter en avtale med sovjeterne.
I Tyskland satte man sitt siste håp til et brudd mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og til de nye «vidundervåpnene», den flygende bombe V1 og raketten V2. Disse ble satt inn mot Storbritannia, men fikk ingen avgjørende betydning. I slutten av april omringet sovjeterne Berlin, og det ble kjempet fra hus til hus. Hitler holdt til i førerbunkeren under rikskanselliet, der han begikk selvmord 30. april 1945.
Hitler hadde utpekt marinesjef Dönitz som sin etterfølger. Tyskerne kapitulerte nå betingelsesløst på alle fronter: 2. mai i Nord-Italia og 4. mai i Nederland, Nord-Tyskland og Danmark. Natten til 7. mai fulgte den endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa. Innen 14. mai hadde også alle gjenværende tyske tropper gitt opp kampen og overgitt seg.
Krigen mot Japan hadde i flere år hatt andreprioritet. Etter omslaget ved Midway sommeren 1942 var imidlertid de allierte på offensiven. Amerikanerne og tropper fra Australia og New Zealand kjempet fra øygruppe til øygruppe. I fremstøtet mot det japanske hjemlandet var taktikken å erobre visse øyer ved amfibieoperasjoner for å bygge opp fly- og flåtebaser før det endelige angrepet på Japan.
I august 1942 hadde amerikanerne gått i land på Salomonøyene, og i februar 1943 tok de etter harde kamper den største av øyene, Guadalcanal. En stridsgruppe under admiral Chester W. Nimitz erobret så Gilbertøyene og Marshalløyene, i neste omgang Saipan i Marianene og Guam, og støtte så frem mot Filippinene. General Douglas MacArthur hadde overkommandoen i sørvest. Hans styrker erobret flere japanske baser på Ny-Guinea og tok Admiralitetsøyene og andre deler av Bismarck-arkipelet.
20. oktober 1944 gikk de i land på Leyte i Filippinene. Etter at amerikanerne i Leytebukta hadde vunnet andre verdenskrigs største slag til sjøs, ble det kjempet på Filippinene helt til sommeren 1945; Manila falt 23. februar 1945. Fra India forsøkte imperietropper å erobre Burma for blant annet å gjenopprette landforbindelsen med Chiang Kai-sheks styrker i Kina. Etter at en japansk motoffensiv var slått tilbake, ble Burma erobret i begynnelsen av 1945.
Samtidig ble vulkanøya Iwo Jima og Okinawa erobret ved landgangsoperasjoner. Kampene var blodige og harde, og bare få japanere lot seg ta til fange. Dermed var japanernes ytre forsvarsring brutt, og amerikanerne stod bare 500 kilometer fra selve Japan. Fra de erobrede basene og nybygde flyplasser ble det satt i gang en kraftig luftoffensiv mot Japan. Men japanerne behersket ennå Malayahalvøya med Singapore, Indokina og det østlige Kina. De kjempet innbitt og satte inn kamikazefly («selvmordsfly») mot de store amerikanske krigsskipene. Knappheten på handelsskip var en alvorlig svakhet.
Handelsflåten var relativt liten, og de allierte senket cirka 80 prosent av den. Det oppstod alvorlig svikt i tilførselen av drivstoff. Nederlaget var imidlertid bare et spørsmål om tid. Etter at krigen i Europa var slutt, kunne de allierte overføre troppestyrker til Asia. Men seieren ville koste. På konferansen i Jalta lovet Stalin at Sovjetunionen skulle gå med i krigen mot Japan innen to–tre måneder etter Tysklands kapitulasjon.
Da japanerne ikke ville gi seg, valgte amerikanerne å ta i bruk et nytt våpen, atombomben, for å få en slutt på krigen. 6. august 1945 ble store deler av byen Hiroshima ødelagt av en atombombe. Rundt 80 000 mennesker ble øyeblikkelig drept; senskader brakte i ettertid antallet dødsofre opp i 139 000. Tre dager senere slapp USA nok en atombombe, denne gang mot Nagasaki, hvor 40 000 mennesker mistet livet øyeblikkelig; opptil like mange ble påført skader som de senere døde av. Samme dag, 9. august, erklærte Sovjetunionen Japan krig og invaderte Mandsjuria på bred front, for der raskt å bryte ned den japanske motstanden. Japans politiske ledelse erkjente krigsnederlaget, men diskuterte de neste dagene mulige veivalg, før keiser Hirohito 14. august bestemte at Japan skulle kapitulere.
2. september ble kapitulasjonen undertegnet ombord på det amerikanske slagskipet USS Missouri i Tokyobukten. De japanske hovedøyene og Sør-Korea ble besatt av amerikanerne med MacArthur som militærguvernør. Sovjetunionen tok Kurilene, Sør-Sakhalin og Nord-Korea. I Kina rykket Chiang Kai-shek inn i Nanjing, mens store deler av Nord-Kina ble besatt av kommunistiske styrker under Mao Zedong.
Den militære situasjonen i 1945 og en rekke avtaler mellom de allierte på konferanser under og like etter krigen i Europa (Casablanca og Teheran i 1943, Jalta og Potsdam i 1945) dannet grunnlaget for fredsordningen. Det hadde åpenbart seg uoverensstemmelser mellom dem om den fremtidige ordningen i Øst-Europa, spesielt for Polen og Tyskland. Det ble imidlertid oppnådd enighet om at Polens østgrense skulle følge den såkalte Curzonlinjen, og at Polen skulle få kompensasjon på Tysklands bekostning i vest.
I Potsdam bestemte de allierte at områdene så langt vest som til Oder–Neisse skulle stå under polsk forvaltning frem til den endelige fredsslutningen, mens Øst-Preussen foreløpig skulle deles mellom Polen og Sovjetunionen. Seierherrene var også enige om at Tyskland skulle avvæpnes og deles i fire okkupasjonssoner, mens det var uenighet om erstatningsspørsmålet.
I årene 1945–1947 forverret forholdet seg mellom de allierte til «kald krig» mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og Tyskland fikk ikke noen endelig fredsavtale. Det ble imidlertid i 1947 inngått fredsavtaler med Tysklands forbundsfeller Bulgaria, Finland, Italia, Romania og Ungarn. Alle måtte betale erstatninger. Finland måtte avstå Petsamo-området og deler av Karelen med Viipuri (Vyborg) til Sovjetunionen, og Porkkala ble sovjetisk militærbase (gitt tilbake i 1956).
Ungarn fikk beholde sine grenser fra 1938, mens Romania mistet Bessarabia og Nord-Bukovina til Sovjetunionen og Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Italia mistet mindre områder til Jugoslavia, mens Trieste-området senere ble delt mellom de to land. Østerrike fikk en statsavtale i 1955 som påla landet full nøytralitet, der stormaktene garanterte dets integritet.
Det lyktes heller ikke å komme til enighet om Japan. USA og dets allierte sluttet en fredsavtale i 1951 som Sovjetunionen og Kina ikke godkjente. Japan mistet alle sine oversjøiske besittelser: Korea ble selvstendig og delt i to stater, amerikanerne fikk flere øygrupper og Sovjetunionen Sør-Sakhalin og Kurilene. På Taiwan etablerte Chiang Kai-shek og hans nasjonaliststyrker seg i 1949 etter at den kinesiske kommunisthæren fordrev dem fra Fastlands-Kina.
Andre verdenskrig hadde rammet sivilbefolkningen i sterkere grad enn den første. Hele folkegrupper ble forsøkt utryddet av politiske grunner; sivile, motstandsfolk og krigsfanger ble myrdet, og mange drept ved bombeangrep. Tallene er høyst usikre, men det antas at minst 70 millioner mennesker mistet livet.
De samlede militære og sivile tapene utgjorde for de enkelte land (omtrentlige tall): Sovjetunionen 27 millioner, Kina 15–20 millioner, Tyskland 7 millioner, Polen 6 millioner, Japan 2 millioner, Jugoslavia 1 million, Frankrike 600 000, Romania 600 000, Storbritannia 400 000, Italia 400 000, Ungarn 400 000, USA 300 000, Tsjekkoslovakia 300 000, Østerrike 300 000, Nederland 200 000, Belgia 100 000, Finland 80 000, Norge 10 000. De økonomiske omkostningene og de materielle ødeleggelsene var enorme.
Krigen hadde positive ringvirkninger på det teknologiske området. Utviklingen innen militærfly fikk stor betydning for kommende sivile fly. Turbojetmotoren ble videreutviklet og operativ under krigen. De tyske V2-våpen fikk betydning for de senere raketter til romvirksomheten, radar for navigasjon til sjøs og i luften, sonar for fiskerier og seismiske undersøkelser. Medisinen gjorde fremskritt i form av antibiotika som penicillin. Den tekniske utviklingen på godt og ondt kulminerte med kjernekraften og atombomben. Økonomisk skjedde den definitive tyngdeforskyvning over mot USA, og dollaren ble verdens ledende valuta.
Maktpolitisk fikk krigen store konsekvenser. Europas dominans var til ende; Frankrike og Storbritannia ble stormakter av andre klasse, og de mistet snart sine kolonier. Tyskland ble delt opp, og i Asia tapte Japan sitt hegemoni. Det fremstod to supermakter: Sovjetunionen og USA, med de største ressursene og det sterkeste militære potensialet. De to maktenes interessesfærer møttes i Europa, som ble delt i den påfølgende kalde krigen. Sovjetunionens politiske og økonomiske system kom til å prege Øst-Europa, og USAs Vest-Europa.
Brukerprofil
Du må være logget inn for å se brukerprofiler og sende meldinger.
Logg innAnnonsens metadata
Sist endret: 5.4.2025 kl. 14:24 ・ FINN-kode: 313379349
